Det går langt mellom hvert blogginnlegg for tiden, og eneste
grunnen er at det ikke er stort som skjer om dagen, og som er hvert å publisere
på nett. Det at jeg har kommet for sent på jobb samtlige dager i det siste
burde jeg kanskje ikke nevne. Kan jo hende fremtidige arbeidsgivere faktisk
finner veien hit, nå som jeg faktisk har brukt siste tiden til jobbsøknader.
Men hvorfor komme på jobb til 9 når det ikke skjer noe før tidligst 10/11/12?
For de siste ukene har det skjedd fint lite på dagtid, og det er av den enkle
grunn at barn og unge sitter i nedslitte klasserom og leser. Selv skoleidretten
foregår på ettermiddager, og da blir det ikke travelt for en stakkars
frivillig.
Vil tro de som skal spille rullestolbasket nyter dette synet.
Jeg kunne jo engasjert meg mer med tanke de paralympiske
lekene som skal være 3-7 April, men det er egentlig mer fristende å se hvordan
det hele løser seg uten min innblanding. Som en del av den tekniske komiteen er
jeg vel egentlig litt ansvarlig for at det meste av ulike arenaer skal være
klart, og jeg må innrømme at det ikke er lett å se at ting som burde vært
ordnet og fiks ferdig ikke en gang er påbegynt. Naturlig nok vil det komme
utøvere som sitter i rullestol, men det finnes ikke en eneste bygning med
rampe, ikke et eneste toalett tilpasset rullestolbrukere og banene for rullestoltennis
og rullestolbasketball kan i beste fall karakteriseres som dårlig.
Friidrettsbanen er et kapittel for seg, og jeg har jo tidligere nevnt hvor
raskt det faktisk ble gjort noe, men etter den tid har det ikke skjedd stort.
Banen skal dekkes med 120 tonn grov sjingel, og 120 tonn fin sjingel. Hittil
har det kommet 40 tonn med grov sjingel som ligger i fine hauger på banen. Det
viste seg at semitraileren som skulle frakte sjingel plutselig befant en annen
plass, og siden har ikke stort blitt gjort for å skaffe en annen.
Hovedarenaen for lekene er Chaplin, og jeg blir fortsatt
fascinert/skremt av hvor mye forsømmelse av fasiliteter som er mulig. Skolen
har det meste en kroppsøvingslærer kan drømme om. 4 fullstørrelse fotballbaner,
rugbybane, 25 meters basseng med stupebrett, friidrettsbane, gymsal, 2
tennisbaner, 2 volleyballbaner, 2 basketbaner, 2 squashbaner og selvsagt en
cricket bane. Det vedlikeholdet som har blitt gjort er minimalt, og det er vel
egentlig bare gresset på rugbybanen og 2 av fotballbanene som har blitt slått
de siste 30 årene, og det av en traktor med slåmaskin.
Det hadde vært veldig interessant å se bilder fra når skolen
var ny, og sett kontrasten til dagens situasjon.
25 meter svømming i dette bassenget,
ender nok med 25 dager i sykeseng!
Sorgens kapittel?
Nok om de fantastiske resultatene av forsømmelse og tilbake
til forberedelsene av lekene. Launchen som skulle/burde vært holdt før jul ble
endelig gjennomført nå på fredag, og jeg er nesten imponert over at den var
såpass vellykket. Legg forresten god vekt på ”nesten” i foregående setning!
Programmet slo fast at det hele skulle starte 16.00, men på forhånd sa jeg til
de på kontoret at det kom til å starte rundt 18.00. Noen vil kanskje kalle det
flaks at jeg ”tippet” rett, men fra min side var det kalkulert gjetning. Ideen
med en slik launch er vel og god, men å bruke 20 minutter til å ramse opp hvor
spesiell æresgjesten er, blir bare litt i overkant for min del. Nå svartmaler
jeg vel kanskje litt mye, men det er mye artigere å svartmale litt enn å sitte
på en rosa sky og være euforisk for at man får ta del i en så fantastisk
kulturell begivenhet *klappe i hendene og se ut som en klovn*.
Musikken på launchen var faktisk veldig bra, men det ble jo
selvsagt ikke en topp opplevelse når konferansieren bryter av før de er helt
ferdig. Skulle ønske det var litt mer musikalsk underholdning, og mindre taler
om alt mellom himmel og jord.
Klar for launch!
Velkomstkomiteen står klar for å ta imot prominente gjester.
Jeg må jo nevne noe av det mest ironiske med hele kvelden.
Æresgjesten holdt en liten tale og påpekte at hovedkomiteen hadde gjort en så
god jobb i forberedelsene osv. mens faktum er at fint lite har blitt gjort,
selv om de faktisk har papirer som indikerer når ting skal være ferdig.
En annen komisk hendelse er på slutten av launchen når
provinsens minister (i mangel på et bedre ord) for utdanning har noen
avsluttende ord. Hun skal til å runde av talen og sier; ”I want to end this
with saying, that when I started working”. Se for deg en dame på over 60 (?)
som sier dette, og en frivillig som begynner å bli lei av taler så får du
kanskje en følelse av oppgitthet.
Kvelden endte med snacks og drikke, og for en gangs skyld
snacks av litt kvalitet. Etter å ha lest Lina´s blogg fikk jeg også erfare
hvordan afrikanere forsyner seg når det er gratis mat, for fatene ble tomme på
1,2,3 og viss du var uheldig og befant deg på do når maten ble servert gikk du
sulten hjem igjen.
Alt i alt var vel launchen en suksess, og det var godt gjort
at de klarte å få det til så bra med kort foreberedelse. Tenk hvor lite det
hadde vært å skrive om alt her nede gikk på skinner hele tiden;)
Bandet fra MSU var dyktig, i motsetning til mye annet.
Dagens innlegg vil jeg runde av med ti festlige (for meg)
hendelser/ting;
- Long
underwear. Dere skulle sett vertssøsteren og hushjelpen ligge å vri seg på
gulvet her i latter når jeg nevnte og viste devold trøye og stilongs.
- Morsan
hadde med seg real turmat (skal brukes viss/når jeg skal på fjelltur), og
vertssøstera maste og maste om å få smake, jeg sa nei. Men så ble det så
mye mas, og siden én av tre var torskegryte tenkte jeg at hvorfor ikke gi
jenta en liten lærepenge. Hun var 100% sikker på at hun skulle spise alt,
men endte opp med å smake og klage over smaken resten av kvelden.
Torskegryte<3
- Launchen
var på et hotell, og på slutten tok jeg en øl i baren (naborommet til
lokalet), og kom i prat med en kar. Jeg gikk etter hvert ut til
parkeringsplassen for å se om koordinatoren min kunne gi meg skyss hjem,
og fikk beskjed fra mannen til sekretæren vår om å ikke prate med fremmede
når jeg var alene. Dette fra en kar som sitter i bilen (sjåfør ja) med ei
stor ølflaske i ene hånda.
- Når
vertssøstera hører på Jørgen Hattemaker på ipoden, og prøver å synge med
er det vanskelig/umulig å holde seg alvorlig.
- Når
sekretæren hører på Levva Livet på ipoden og begynner å digge musikken med
heftig hoderisting er ikke latteren langt unna.
- Når
du ser en afrikaner i boblejakke, lue, dressbukse og hansker, mens du selv
går i sandaler, shorts og t-skjorte (kunne for så vidt skjedd i Norge og).
- Når
hovedkomiteen for paralympics diskuterer i lang tid over bruken av 60
dollar vet du ikke om du skal le eller gråte.
- Like
før launchen skulle sekretæren ringe rundt til inviterte gjester for å få
endelig svar. Hun skulle ønske hun var meg som ikke hadde noe mye å gjøre
den dagen, men når vedkommende får ringt 25 av 200 vet jeg ikke helt hvem
som ”har lite å gjøre” eller ”gjør lite”.
- Når
du sitter i en combi og ”Barbie Girl” kommer på ”anlegget”. Da har du tre
alternativer; 1. Facepalm 2. Bryte ut i latter 3. Spørre sjåføren hvor han
har fått tak i norsk/dansk musikk.
- Har
tatt combi ganske mange ganger hittil, og denne historien skjer nok oftere
enn man tror. Det finnes jo kvinner i alle størrelser her, og denne dagen
satt jeg på nest bakerste rad. På raden foran sitter ei normal bygd dame
helt til høyre og med ei dame, som på godt norsk kan kalles fet, ved siden
av seg. Combien stopper for å ta med eldre og skranten kar som setter seg
som tredje person på raden foran, og da er det plass til en til der. Neste
stopp er det nok ei dame som skal sette seg på nevnte rad, og som trygt
kan kalles smellfet. Denne stakkars herremannen blir rimelig godt dekket
til, og jeg tror ikke det var mange cm mellom skuldrene til de to damene.
Eneste gamlefar kunne se som positivt var at ved en eventuell kollisjon
hadde han hatt stor sjanse for overlevelse. Stakkars mann.
Rullestolvenlig toalett på Chaplin.
Til slutt vil jeg håpe at ingen føler seg støtt av litt
negativ ordlegging, og jeg håper egentlig flere av de jeg jobber med ikke har
tilgang til google translate før jeg reiser herfra.
