Da har endelig isbjørnen kommet seg til Zimbabwe, og ikke
minst til nett-tilgang. Vi kom til Lusaka forrige tirsdag, og har vært der i 10
dager for ”General Orientation” (GO).
Vi har vært ca. 25 frivillige på GO, derav 9 nordmenn. De andre
er frivillige som skal til Norge, eller til andre land i Afrika.
Det har vært 10 dager med mye moro, mye læring, mye
irritasjon og veldig mye inntrykk. Det første som burde sies om Lusaka er at
betegnelsen by er litt misvisende. Lusaka kan vel heller sies å være mange
tettbygde strøk tett inntil hverandre. De høyeste byggene i Lusaka er ca. like
høy som ”brunosten” på Tynset, og det i en by med over 1 million innbyggere.
Det andre som må nevnes er alt søppelet som ligger strødd
stort sett overalt, og da mener jeg overalt. Kan grunnen være at antallet
søppeldunker er likt antall bygg med mer enn 5 etasjer? Eller er det den
gjengse zambiers holdning til miljøet? Who knows?
Det tredje som må nevnes er været. Stabilt er ett ord som
godt beskriver været i Zambia. ”Ingen” skyer i løpet av 10 dager, kun smog av
forurensing og/eller fordamping.
Nummer fire er maten. En kokebok i Zambia vil jeg tro består
av maks 10 sider.
I løpet av 10 dager ble det servert omtrent nøyaktig det
samme hver dag med noen ørsmå variasjoner. Har også fått prøve matretten som er
elsket av alle sørlige afrikanere, nemlig maisgrøt, også kalt shima (Zambia),
sadza (Zimbabwe) eller papp (Sør-afrika).
Gjengen samlet på Gardermoen. Foran f.v; Lina, Kalle, Frank, Vivian og Johanne.
Bak f.v; Terese Arnt og meg
Vil tro de fleste som leser her på bloggen kjenner til hvor
vennlig nordmenn blir når de har drukket en anselig mengde alkohol? Det er slik
afrikanere er stort sett hele tiden. Alle hilser på deg, og de vil gjerne slå
av en prat. Dette gjelder også de frivillige fra Afrika, og jeg lurer på hva de
kommer til å tenke når de møter ”kalde” nordmenn i Norge.
Alle de frivillige samlet etter fotballturnering på GO
Når vi var i noen av områdene i Lusaka fikk vi også gleden
av å erfare bruken av ordet ”mzungu” (Zambia) eller ”morungu” (Zimbabwe). Dette
er da ett ord som sies til hvite, om hvite. Om det er negativt eller positivt
ladet er jeg ikke helt sikker på, men vil tro det er litt som når nordlendinger
bruker ordet ”hæstkuk”. Det vi gjør er å flire litt og hilse tilbake.
Zambiske barn i bydelen Kalingalinga
Etter 10 dager i Zambia skulle vi ta bussen til Zimbabwe. Og
det å ta buss i Afrika e litt av et eventyr. Vi var på buss-stasjonen i Lusaka
omtrent 3 timer før bussen skulle gå, og det er etter min mening kanskje i
tidligste laget. Det å få billetter var ikke like enkelt, selv om vår mann var
nr. 8 i køen. Det var også spesielt å oppleve at bussen var ”åpen” for alle
inntil avreise. Vil tippe det var 20-30 selgere som var inn i bussen for å
selge alt fra kvinneparykker til fryste vannflasker, sistnevnte veldig kjekt
for å kjøle ned en varm isbjørn. Bussen kom seg i vei kun 15 min forsinket,
meget bra:D Turen til Harare tok nesten 12 timer, og det inkluderer en del
venting på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Under hele turen var det folk som
sto/satt/lå i midtgangen. Selv for meg, med mine moderate 175 cm, var det lite
beinplass.
Det å komme frem til Harare og ett meget bra hotell var
derfor verdt ett lite eventyr gjennom bekmørk afrikansk ødemark. Håper inderlig
gjengen i Zambia koser seg med den samme gamle frokosten, mens vi Zimbabwe kan
kose oss med en meget bra frokostbufeet. Her i Harare skal vi være i fem dager
før turen går videre til bostedet mitt de neste 10 månedene, nemlig Gweru. Jeg
vet fint lite om Gweru, men det ligger midt mellom Bulawayo (Arnt´s bosted) og
Harare (Kalle´s bosted), har ca. 100 000 innbyggere, og er en ganske kjølig by
når det er snakk om klima. Ergo, et lovende oppholdssted for isbjørnen.
Noen skilt kan tolkes forskjellig.
Over og ut fra Zimbabwe for denne gang, spørsmål kan tas imot i kommentarfeltet;)
