Travle dager og gode tider i vente

Det sies at det tar ca. tre uker for en god akklimatisering, og tilnærmet tre år for en fullkommen. Med det i tankene reiste jeg fra Zanzibar i visshet om at eventuell varme i Zimbabwe skulle bli enkelt å håndtere. Selv for en isbjørn som meg fungerte dette overraskende bra, for når vi befant oss i Harare og hadde evaluering midt i januar må jeg innrømme at 20 grader og overskyet var en anelse kjølig. Selvsagt ikke i nærheten av deilige -30 som det er hjemme i Dalsbygda, men nok til at tanken på finne frem en genser eller bukse streifet meg.

Etter å ha forlatt strandløven på Zanzibar, er det arbeidshesten jeg håper å kunne stifte bekjentskap med de neste ukene og månedene. Jeg er flau på egne vegne over hvor latterlig dårlig form jeg er i. De fleste ”ferier” jeg har pleier å få meg i bedre form, mens nå har det vært helt motsatt, og jeg håper og tror det er siste gang jeg gjør så lite over en så lang periode. Tiden som kommer må derfor brukes til opptrening til et akseptabelt nivå hva fysiske prestasjoner angår. Når jeg har trent de siste par årene opplevde jeg svært sjelden å bli skikkelig støl dagene etterpå, og det var takket være allsidig og mye trening. Den neste måneden derimot, vil i stor grad bli preget DOMS om jeg kjenner meg selv rett. Lurer du på hva DOMS er? kan du enten spørre her, eller søke det opp på nett;)

Treningsrommet de neste månedene. 

Mer "down and dirty" får du det ikke!

Jeg kom tilbake til Gweru forrige torsdag, og utpå dagen på fredag tok jeg turen innom kontoret for å hilse på før jeg fartet videre for å hilse på flere. Det var en noe overrasket nordmann som entret kontoret når det ikke var Simba som satt bak datamaskinen. Det ble en kjapp hils på sekretæren for de paralympiske lekene vi skal arrangere i April, før jeg evakuerte ut til Mkoba i håp om at damelaget hadde trening. Ut fra det jeg har hørt om forholdet til opptreningsperiode hadde jeg egentlig ikke noe håp om at de faktisk hadde begynt å trene igjen allerede nå. Men siden laget havnet så langt ned i serien må de spille kvalifiseringskamper, og da hadde de, til min store glede, startet med treninger igjen. Det var et meget gledelig gjensyn for både meg og spillerne selv om jeg nesten ble hoppet ned.

Etter å ha sovet gjennom helgen bar det rett på jobb på mandag, og det blir nok ikke mye fritid de nærmeste ukene. De paralympiske lekene er under planlegging, men det er ikke så mye som er ordnet så det blir nok rikelig med møter fremover. Nå i helgen har vi workshop, og om ikke lenge har vi (IKU gjengen) innlevering av eksamen. Egentlig så blir det herlig å ha noe å gjøre hele tiden, og det skal jo alltids bli tid til litt braai og sosialt innimellom slagene.

Det øves på vekslinger utendørs.

Kan jo nevne litt fra her om dagen når jeg var og observerte en kroppsøvingstime på Chaplin high school. På programmet denne perioden står det friidrett, og denne timen skulle bestå av stafetter. Hadde jeg vært den som underviste hadde jeg planlagt en rekke ulike stafetter med ulike elementer, men her er det ikke snakk om sånt tull. Fokuset denne timen var å veksle med stafettpinnen, og av omtrent 40 elever var det under halvparten som var i bevegelse samtidig. Bevegelsen besto i å gå to steg fremover, løfte armen med pinnen, og plassere pinnen i håndflaten til den foran. Dere skulle sett hvor andpusten elevene ble av dette, og det var jo helt rolig fra alle de andre. Det er egentlig ganske utrolig når temaet er stafetter at læreren ikke har en eneste stafett i løpet av timen, eller er det bare jeg som er rar?

Voldsomt med aktivitet når det øves på vekslinger.

Dagen etter stakk jeg på ny innom skolen, og da hadde de flyttet seg ut for å få litt bedre plass, selv om dette ikke ga noe utslag i økt aktivitetsnivå. Jeg fikk også gleden av å se hva lærerne gjør med de som kommer for sent. Se for deg at du strekker ut hånden og åpner håndflaten som når du skal håndhilse, men i stedet for en hånd som lander i hånden din er det en flat pinne som kommer rasende ned og lager et herlig ”smækk”. Lurer egentlig på om det hjalp når de skulle øve vekslinger senere i timen.

Dusjen vår, kanskje min beste venn!

Selv om slike hendelser skjer er det likevel godt å være tilbake i Gweru nå når alt er grønt her, fruktsesongen er i gang (litt glad i mango) og været er ypperlig (enn så lenge).

Fra fjellgeit til sofagris

Vi skriver 2013, selv om ganske mange rundt omkring i verden mente det skulle ende med 2012, og det kan trygt sies at året har fått en svært bedagelig start. I romjulen reiste Lina, Arnt og undertegnede til Zanzibar for å nyte sol og strandliv. Som selvutnevnt fjellgeit er jo ikke Zanzibar akkurat min våteste drøm, men det er jo lov å prøve noe nytt sånn av og til. De første dagene ble tilbrakt i Stone Town på et hotell som hadde velfungerende aircondition, og de fleste timene i løpet av døgnet ble brukt til å ligge i himmelsengen.

Regner med mitt faderlige opphav blir stolt av elektrikerarbeidet i Stone Town:P

Til ære for alle Freddie Mercury fans der ute. 

Stone Town er fødestedet til en av verdens største entertainere.

I løpet av mitt 25 år lange liv kan jeg aldri påstå å virkelig ha feiret inn i det nye året, og det var dermed klart for å prøve noe nytt igjen. Vi tok turen til Kendwa Rocks sammen med Ingrid og Janita (frivillige i Arusha) for en real nyttårsfest på stranden. Kvelden var fylt av musikk, danseshow, gjenfødelse, akrobatikk og raketter. På slutten av kvelden ble det også tid til et nattbad i svært så behagelig temperatur. Alt i alt en meget bra, men annerledes nyttårsfeiring.  

Ingrid og Lina har det over gjennomsnittet bra på nyttårsfeiring!:)

Fyrverkeri på Zanzibar i rundt 30 plussgrader.

Selfexplanatory

Etter å ha utforsket Stone Towns mange trange gater forflyttet vi våre late legemer over til østkysten for å kunne ligge som slakt noen flere dager. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort så lite på så mange dager, og 2013 har hittil vært et svært lite produktivt år. Som en super bonus på all denne latskapen har jo også kroppen blitt (nesten) helt ødelagt, og jeg burde virkelig begynne med litt opptrening når jeg returner til Zimbabwe. Fra å være ei fjellgeit i god form har jeg tatt turen innom strandløven og badenymfen, for nå å ende opp som en sofagris.

Det eneste vi egentlig har fått inn av aktivitet er litt snorkling, og i morgen blir det kanskje en tur til Prison Island for å ri på skilpadder (veldig lite populært visstnok).

Det mest klisjéaktige bildet noensinne?

Sier som Prof. Farnsworth i Futurama;

 "a man can dream though, a man can dream!"

Som dere skjønner av lengden på innlegget har jeg egentlig ikke så mye å skrive om, rett og slett fordi vi ikke har gjort noen ting. Vi har jo også fått sett litt på tour de ski også, selv om det ikke er bare bare å få tilgang til nrk sin nett-tv.

Avslutter innlegget med å ønske alle et riktig godt nytt år, og det nye året må bli like innholdsrikt som det forrigeJ