Én dag, stort nederlag!

For et år siden satt jeg hjemme og feiret jul i kjente og kjære omgivelser. Nå, et år senere ligger jeg i en himmelseng på Zanzibar og skriver blogginnlegg. Året 2012 har rast unna, og det må kunne sies å ha vært et meget bra år. Ser man bort fra den siste tiden har 2012 vært et fantastisk år.

Juleferien startet 9. Desember i Cape Town, og helt frem til den 16. gikk jo alt på skinner. Men selve høydepunktet i ferien stod for tur, og jeg hadde sett frem til å kunne stå på toppen av Kilimanjaro på juleaften. Problemet med høye forventninger er at fallhøyden er så vanvittig stor dersom noe går galt, og det startet jo egentlig ganske tidlig å gå galt. Når vi landet på JRO (flyplassen) har jo selvsagt bagasjen ikke fulgt med på reisen.

Her følger et godt reisetips til de som skal fly dit; IKKE mist bagasjen. Verken personalet på flyplassen eller hotellet var interessert i å hjelpe oss i søken etter bagasjen, og det kan vel nevnes at noen nordmenn var ganske amper den dagen.

Utover ettermiddagen og kvelden diskuterte vi en del frem og tilbake om vi skulle prøve å utsette avmarsj en dag i håp om å få bagasjen. Diskusjonen endte med at vi skulle ta en avgjørelse dagen etter.

Det var riktignok ikke bare bagasjen som var problemet, men undertegnede hadde også problemer med en vond mage. Utover kvelden den 17. blir det bare verre, og det meste som kommer inn, renner fort ut igjen. Etter å ha tømt alt både den ene og andre veien kunne jeg rundt 3 på natten sette meg ned i sofaen for å roe ned, før jeg sovnet nærmere 5.

Det hele endte med at vi utsatte avmarsjen en dag i håp om at jeg skulle kvikne til, og at bagasjen kanskje skulle komme seg frem. Bagasjen kom og jeg ble ”frisk” i løpet at av kvelden den 18.

Den 19. Desember tok vi fatt på første etappe opp mot Kilimanjaro, og det var en lystig gjeng som startet med friskt mot. De første dagene gikk lett som en lek, og humøret var på topp. Ruten vi gikk var en 8-dagers rute, og inkludert akklimatisering. Fjerde dagen skulle vi opp til 4600 og ned igjen til 3900, og det var denne dagen problemene begynte å melde seg for min del. Etter å ha hostet litt smått de foregående dagene, begynte hosten å bli tyngre i takt med pusten. Mens de tre andre fortsatte sprekt mot 4600, vendte jeg ned mot camp på 4450. På turen ned fikk jeg virkelig merke hva høyden kan gjøre med en. Vondt i hodet får man jo høre er ganske vanlig, men det var ingenting mot den svimmelheten som meldte seg. Vanligvis er jeg ganske kjapp og lett i steget på tur ned fra fjell, men nå så jeg nok mer ut som en russisk dranker. Fremme ved camp hadde jeg store problemer med å holde meg på føttene og satte meg raskt ned i matteltet. Dessverre tok det ikke lange tiden før jeg måtte opp igjen for å ”lokke på æljen”. Husker egentlig ikke så mye mer fra den dagen, men tok en tidlig kveld i håp om bedring. Det ble aldri noen bedring, og dagen etter var eventyret over og nederlaget et faktum. For helsens skyld var det veldig smart å snu, men for stoltheten var det verre.

Det var da en kort beretning om et av mine største nederlag, og om ei julefeiring som gikk rett i dass, bokstavelig talt! Er fortsatt ikke helt på topp igjen, verken fysisk eller humørmessig, men satser på at Zanzibar har noe magisk i ermet.

Desember i bilder

Da er lenge siden sist jeg har skrevet, og med god grunn synes jeg i alle fall. Kort fortalt har det vært studieuke i Cape Town med påfølgende turistdager i Cape Town før vi la ut på roadtrip til Port Elizabeth. Velger å la bildene tale for seg selv!

Hele gjengen samlet etter bestått eksamen.

University of Western Cape

Arkitektur med litt standard i sentrum i Cape Town.

Johanne møter helten sin på tur ut til Robben Island.

Håndstående på Robben Island med Table Mountain i bakgrunnen.

Kvalitetsvask på Robben Island.

Detalj fra en dusj.

Kalle nyter utsikten over Cape Town fra Table Mountain.

Jeg og Ingrid tar sats.

Cape Town

Nye bestekompisen min?

So close to Antarctica, but yet so far!:(

Kalle, Therese, meg og Per Christian ved Cape Point.

Flott natur på turen fra Cape Point til Cape Town.

Mer flott natur.

Johanne er glad for å bli tatt bilde av,

 eventuelt glad for at vi har hentet leiebilen.

Klar for roadtrip med norsk flagg og norsk elg.

Cape Agulhas, Afrikas sørligste punkt

Arnt nyter litt drikke på stranden ved Cape Agulhas.

Middag i Knysna 13. desember.

Lina, meg, Arnt og Ingrid koser oss med middagen.

Vivian er klar for å gå luciatog.

Merket for livet igjen.

Oops I did it againg, but this time it was even more awesome!

Tre fornøyde adrenalinjunkier etter å ha fullført Bloukrans Bridge Bungy.

Skilt langs motorveien retning Port Elizabeth, 

300 meter senere står det et lass med haikere.

Siden jeg er lat orker jeg ikke skrive altfor mye om ferien, men kan henvise dere til Lina sin blogg som har mer utfyllende rapporter om både studieuken og ferien. Sitter nå på hotellet i Moshi og er ikke helt i toppslag. Det er jo supert når vi skal starte på turen opp til Kilimanjaro i morgen. I tillegg er bagasjen vår på avveie. Egentlig burde jeg vært fly forbannet (noe jeg egentlig er), men får bare si; TIA. 

Såpeopera med en lykkelig slutt?

Jeg burde kanskje ha skrevet del to av såpeoperaen for lenge siden, men på grunn av en pause i ligaen der damelaget spiller har jeg valgt å spare litt på godbitene. Først kan jeg jo nevne at pausen i ligaen overraskende nok skyldtes misbruk av sponsormidler, men denne gangen var det ikke i klubbene problemet lå. Det var høyere oppe i systemet at midlene hadde blitt brukt til alt annet enn utviklingen av damefotballen. Dette førte til at sponsoren stoppet all sponsing av transport, og dermed ble alle kamper satt på vent. Det er vel ikke så mange som har undersøkt mye om gruvedriften i Zimbabwe, men det er ikke bare rent mel i posen rundt omkring. Sponsoren for dameligaen er Marange Resources, og kanskje bedre kjent som Marange diamonds. Viss du ønsker litt bakgrunnsinfo er et googlesøk på Marange diamonds ganske interessant lesning. Kort fortalt blir diamantene fra Marange kalt ”blood diamonds”, og det er ikke bare på grunn av et rødlig skjær i edelsteinene som er grunnen men også hvordan de blir brakt frem i dagslys. For meg er det litt etiske problemer med slik sponsing, men nå angår ikke det her meg direkte så jeg har latt det ligge.

Jeg har jo tidligere skrevet at damelaget har hatt en del problemer med inkompetent styre, men det har faktisk blitt valgt nytt styre som følger opp laget og virkelig interesserer seg for laget. Mye har blitt bedre siden det forrige innlegget jeg skrev, men en ting har forblitt uendret inntil helgen som var. De har nemlig ikke vunnet én eneste kamp hittil i sesongen, og det har vært mange nedturer for publikum og ikke minst spillerne som har hatt mange tunge stunder. Men på lørdag skjedde ”mirakelet”, og de tok sin første seier for sesongen. Jeg har aldri vært noen superfan av fotball, og har egentlig kun hatt glede av å spille selv opp gjennom årene. 

Både spiller og styremedlem er godt fornøyd.

Likevel har jeg sjelden opplevd større glede ved en idrettsbegivenhet enn på lørdag. Da laget scoret sitt andre mål stormet publikum banen, og det var helt kaos. Gleden man så hos spillerne var enorm. For meg var det ikke vanskelig å skjønne hvor mye denne seieren betydde for jentene, og det var væl unt (som sier hjemme). Det er fortsatt noen runder igjen av ligaen, men viss jentene (det er ikke mange som er gamle nok til å bli kalt damer) klarer å karre til seg flere poeng har de mulighet til å overleve i ligaen.

En meget glad kaptein.

Deler av laget jubler hemningsløst.

Hele laget jubler for sesongens første seier. 

Fotografen var også noget skjelven og hadde problemer med å holde kameraet i ro.

I tillegg til damekampen var det også regionale Yes-leker i helgen. Yes står for ”Youth education through sport” og er en nasjonal konkurranse hvor man kårer de beste lagene innenfor netball, volleyball og fotball. Ungdommen er under 15 år, og det er et meget imponerende nivå på mange av lagene. Yes-programmet starte med distriktskvalifisering før det blir avholdt en provinskvalifisering. De beste lagene fra hver provins går videre til den regionale kvalifiseringen, og tilslutt den nasjonale ”festivalen”. Det var regionskvalifisering her i Gweru, og det var idrettsglede og prestasjoner på høyt nivå. Gjennomføringen av arrangementet kunne jo selvsagt vært en del bedre, men det er interessant å se hvordan de løser problemene her nede. Det som er litt spesielt med Yes, er at idrettsprestasjonene ikke er nok for å kvalifisere seg videre. I tillegg til selve idretten skal laget gjennomføre community service, peer education og i tillegg gjøre skriftlig arbeid med idrett. Dette arbeidet resulterer i tre velfylte permer som leveres til evaluering under lekene. Vinneren av lekene er dermed det laget som scorer best totalt.

Provinskvalifisering til Yes.

En av klubbene har teater som community service.

Ellers så går det mot jul her nede også, selv om jeg føler det ikke kommer til å bli jul i år. November og desember uten minusgrader er bare helt feil for min del, og det blir bare komisk når det spilles julesanger i butikker og restauranter mens det er 30 pluss ute. Julesangene er for så vidt gode klassikere, men det kan vel sies å være middelmådige fremføringer som blir spilt. 

Jeg vet ærlig talt ikke når neste livstegn fra meg kommer, for på fredag går turen til Harare før jeg og Kalle setter oss på flyet til Cape Town for å møte resten av gjengen til studieuke. Etter en uke med ”studier” i Cape Town starter juleferien, og for en juleferie det skal bli. Velger å ikke røpe altfor mye nå, men de fleste har vel fått med seg noe av planene.

For å skape litt aktivitet i kommentarfeltet utlyser jeg fem ”premier” til de fem beste spørsmålene. Premien er et postkort signert meg (har du ikke fått enda har du nå muligheten), og naturligvis individuelt tilpasset:) Så da er det bare å fyre løs med spørsmål om alt mellom nordpolen og sørpolen!

Tre måneder i Zimbabwe:D

Da er det tre måneder siden jeg ankom Zimbabwe, og 1/3 av oppholdet er dermed unnagjort. Viss du tror jeg skal bruke innlegget her til å ”oppsummere” de tre første månedene tar du feil. Innlegget skal handle om noe så interessant som; sykkel.

Først må det jo nevnes at mange her i Zimbabwe ikke kan å sykle, og det har ført til mange ”what” den siste tiden. For meg er det å sykle en svært naturlig utvikling av bevegelsesapparatet, og noe jeg hittil har tatt litt for gitt tydeligvis. De fleste i Zimbabwe har ikke råd til sykkel, og ut fra hvordan de fleste sykler som brukes ser ut, vil jeg tro majoriteten av syklene her i Zimbabwe stammer fra kolonitiden.

Min nye bestevenn?

Vil tro de fleste som leser bloggen er folk som kjenner meg godt, men kan jo hende jeg er så heldig å ha lesere som faktisk ikke vet noe om mitt forhold til sykkel. For de uvitende er jeg ganske glad i å sykle. Sykkelen har vært mitt viktigste, og stort sett eneste, fremkomstmiddel de siste fem årene. Som resultat vil jeg påstå at jeg har litt peiling på sykkel, men skal ikke skryte på meg noen eksperttittel.

RBC (raleigh bike concept) eller "real bike crap", alt etter som.

Alle de frivillige pleier å få en sykkel fra vertsorganisasjonen en gang i løpet av året. For meg tok det ca. 2,5 måned før jeg fikk min sykkel, og allerede ved første øyekast skjønte jeg at denne sykkelen kom til å bli min beste venn de neste dagene. Det oste kvalitet i alle ledd fra den flunkende nye sykkelen. Antar de fleste har hørt om merket RBC (Raleigh Bike Concept), og at utstyrslevereandøren Yinxing er like godt kjent i Norge som Shimano.

Kvalitet?

Det nytter jo selvsagt ikke bare å se på en sykkel for avgjøre kvaliteten, man må jo selvsagt prøve ut sykkelen også. Allerede ved første tråkk kjente jeg at kvaliteten på pedalarmene var helt strålende, og sørget for at masse krefter ble brukt til alt annet enn å drive sykkelen fremover. For å gire var det best å holde rundt giringen med fast grep og heller vri rundt styret (godt festet skjønner du). Til min store overraskelse virket faktisk bakbremsene ganske bra, og kan vel sies å være den mest positive overraskelsen.

Nå høres det vel ut som jeg klager vel mye over denne stakkars sykkelen, men nevnte jeg at det tok tre dager før ene pedalen falt av? Vil tro kvaliteten på stålet ikke akkurat er topp når gjengene tar kvelden etter et par dager. Munter som jeg er tok jeg det hele med et stort smil, men må innrømme at jeg skulle ønske jeg stilte sterkere krav før SRC gikk til innkjøp av sykkel. Jeg nevnte jo for så vidt at de kunne bruke transportpenger for tre måneder for å kjøpe en skikkelig sykkel, i stedet for å bruke pengene for én måned. Føler 60-80? dollar for en sykkel sier det meste om kvaliteten på forhånd. Jeg har nå fått reparert pedalen, men det tok under en dag før jeg oppdaget at hjullageret i pedalen hadde mistet omtrent halvparten av kulene som resulterte i en pedal som var litt mer slingrete enn vanlig. De neste ukene forventer jeg; minst én punktering, røket girwire, røket bremsewire og i beste fall at forgaffelen tar kvelden. Bra det er bare to uker til jeg reiser til Cape Town, og kan slutte å bekymre meg for hvilken overraskelse sykkelen har for meg hver dag.

Lykke!

Siden jeg skrev dette innlegget litt på forhånd kan je nå informere at den reparerte pedalen nå er helt løs, og holdes ene og alene på plass ved bruk av kraft. 

Kommentar overflødig!

Reisebloggen, andre kapittel.

23. oktober startet årets andre ferietur, og denne gangen var det Livingstone i Zambia som stod for tur. Turen startet jo selvsagt her i Gweru med isbjørnen stående langs veien for å haike seg til Bulawayo. Etter ca. en time med venting fikk jeg omsider hoppe inn i forsetet på en personbil. For de som ikke har haiket i Zimbabwe kan jeg jo opplyse om at i en vanlig personbil har man ofte syv stk. Fire i baksetet og tre foran, hvor en stakkar blir sittende på håndbrekket. Heldigvis fikk jeg forsetet for meg selv, og turen fikk en super start. Det er ca. 16 mil til Bulawayo, og halvveis plukket sjåføren selvsagt opp en person til, som til min store glede skulle inn foran. Jeg ble dermed sittende med høyre skinke på håndbrekket i åtte mil. Ekstra koselig var det at vedkommende var gjennomvåt slik at hele venstresiden min ble våt. Når jeg da sitter der med nummen rumpeballe, og kjenner at foten begynner å sovne er det jo på tide å amme ungen sin litt. Så der sitter jeg delvis våt og rimelig nummen mens damen ved siden av ammer ungen sin, ikke bare en gang, men mange ganger. Herlig!

Vel framme i Bulawayo møtte jeg Kuda (brodern) og Arnt. Det ble en burger før vi stakk turen innom en butikk for å handle litt mat til turen fra Bul til Livingstone. Det er ikke bare i Norge de er tidlig ute med julen, for i Bul var butikken pyntet til jul mens det ble spilt julemusikk på anlegget.

Etter å ha undersøkt på nettet fant jeg ut at det hadde vært moro å ta toget til Victoria Falls fra Bul. De fleste lokale her som jeg snakket med om toget bare ristet på hodet og lo når jeg fortalte at jeg og Arnt skulle ta toget. Toget er ca. 60 år gammelt, og i gammel britisk stil. Vi hadde jo selvsagt første klasse, og dermed en hel kabin for oss selv. Herligheten kostet ca. 20 dollar inkludert sengetøy, og hadde beregnet reisetid på 14 timer. Reisen ble nok en god opplevelse for en eventyrlysten isbjørn. Det var jo ikke akkurat luksus, men absolutt noe jeg er glad vi gjennomførte. Så viss du står i Bul og lurer på hvordan du skal komme deg til Vic Falls, er det bare å ta toget. Det går på natten, og er man en gjeng kan det bli riktig lystig underveis.

Morgenstund har gull i munn. Tannpuss på toget.

Vel fremme i Vic Falls tok vi beina fatt og labbet til nasjonalparken hvor man kan se selve fallene. For de som lurer er det best å SE fallene fra Zimbabwe sin side, men er du ute etter adrenalin og heftige opplevelser er Zambia tingen. Mens vi gikk rundt og kikket støtte vi på flere skoleklasser, og noen av dem var like interessert i å ta bilde av Arnt som å ta bilde av fallene. Av og til føler man seg nesten som en attraksjon, men det er jo mest gøy.

Missing link? Nai.

Missing link? Tja.

Utover dagen tok vi fatt på turen over grensen, og det tok ikke lange tiden før vi befant oss på Jollyboys. Etter litt rusling i sentrum kom vi tilbake til jollyboys og møtte Lina, Vivian og Johanne. Det var et gledelig gjensyn, og vi ble sittende å prate på bassengkanten med en øl i hånden. På kvelden bar det ut for middag, pluss pluss.

Dagen etter startet ferien for alvor med første del av adrenalinuken. Først på programmet stod rafting i Zambezi. Jeg har utrolig respekt for vann, og vet hvilke krefter som er i sving, og var dermed mest nervøs for raftingen. Det skulle vise seg at raftingen ble ”enklere” enn forventet. På forhånd var jeg sikker på at vi kom til å flippe, og det var for så vidt visse andre også. Noe skuffende kunne vi konstatere ved endt tur at alle holdt seg oppe i båten. For de som vurderer tur til Vic Falls vil jeg absoultt anbefale raftingen, og det ser mye verre ut enn det faktisk er.

Zambeeeziiii!

Vilt, vakkert og vått.

For de som er litt lei norsk høst, eller misliker vinteren kan de søke opp Royal Livingstone og drømme seg litt bort. På kvelden tok vi turen til Royal Livingstone og nøt solnedgangen på terrassen med god drikke, mens flodhestene gryntet i Zambezi, magisk.

Lina, Arnt og Johanne foretar et livsviktig valg.

Solnedgang på Royal Livingstone

Dagen etter var nok høydepunktet på turen, og en av de beste dagene noensinne. Først på programmet stod ”under the spray”. Kort fortalt er det bading i selve fossen. 100 meter høy foss som bruser ned i et basseng i eastern cataract. Det var helt fantastisk å bare ligge på rygg og se opp på fossen som dundrer ned.

Eastern cataract, badedammen vår (øvre halvdel av bildet).

Fra eastern cataract innover mot main falls.

Etter rikelig med plasking tok vi lunsj på Zambezi Sun, før vi tuslet noe nervøs mot Victoria Falls Bridge. Broen ser ikke veldig høy ut fra elven, men når man står oppå broen og ser ned begynner det å pumpe godt. Strikkhopp sto for tur, og jeg ville jo selvsagt hoppe sist. Når du sitter på plattformen og ser de surre rundt håndduker rundt anklene dine lurer du litt på hva du har gått med på. Man får beskjed om å se mot horisonten når man hopper ut i det, men det tar ikke et sekund en gang før man ser rett ned i Zambezi. De neste sekundene er litt sånn blurry for min del, og det tror jeg er ganske vanlig. 

Merket for livet.

Klar for å stupe ned mot Zambezi!

5,4,3,2,1 - Bungeee

Yihaa. Det gikk bra mutter/fatter!

Etter å ha fått roet ned litt bar det tilbake hotellet, for å gjøre seg klar for nok en kveld på Royal Livingstone. Da vi var der dagen før så jeg til min store glede at de hadde norsk laks på menyen. Etter litt drikke på terrassen spurte jeg og Vivian om det var mulig å få et bord for fem, men det viste seg at middagen var forbehold gjestene på hotellet. Ganske vemodig tuslet vi ned til terrassen og fortalte de dårlige nyhetene til resten. Men vi ga ikke opp håpet, og når vi var ferdig med drinkene våre spurte vi sjefen for loungen og terrassen om han kunne prøve å legge inn noen gode ord. Det hele endte med at vi fikk middag, men måtte ”nøye” oss med å spise i loungen. Måltidet var helt herlig, og akkompagnert av en dyktig pianist på flygelet, og superb dessert ble måltidet og kvelden helt fantastisk. Trenger vel egentlig ikke å poengtere at det var fem svært fornøyde frivillige som forlot Royal Livingstone den kvelden.

Ikke alle hoteller kan by på giraffer!

Fem fornøyde frivillige på Royal Livingstone.

Lørdagen ble på ingen måte en skuffelse etter den fantastisk fredagen. Når man har badet under fossen, må man selvsagt bade på toppen av den også. Devils pool var første post, og det er ganske crazy å hoppe uti vannet bare et par meter fra kanten. Ekstra kult var det å ligge på kanten og se rett ned i fossen som faller 100 meter ned under deg.

Heftig, selv om det er dry season.

Vi skulle også feire Johanne som hadde bursdag dagen etter, og hva er vel bedre enn å starte feiringen med sunset cruise, eller booze cruise som det også kalles. Det var ikke all verdens til dyreliv, men vi fikk sett rikelig med flodhester som tittet opp av vannet samt to elefanter. Feiringen fortsatte utover kvelden, og et lite høydepunkt var når en 8? år gammel gutt entrer dansegulvet på baren vi var. Dørvakter? Nei, det har vi ikke sett.

En koser seg med gress, mens vi koser oss med braai.

Det var noe vemodig å skulle reise på søndagen, men vi var vel vitende at det ikke er lenge til neste gang gjengen samles. 2. Desember går flyet til Cape Town for studieuken, og det gledes. Vil herved gi en stor takk til Vivian, Lina, Johanne og Arnt for noen eventyrlige dager i Livingstone. Måtte det bli like bra i Cape Town.

To innlegg på samme dag kommer nok ikke til å skje igjen, men like greit å få det unnagjort!