Fotball, såpeopera, tv-intervju og krasj

Jeg har fundert en stund på hvordan jeg skulle starte dette innlegget, men har kommet frem til at en beklagelse er det første som burde gjøres. Den første jeg må beklage ovenfor er Fredrik (koordinator fra NIF). En liten stund tilbake hadde jeg besøk av Fredrik, og i den anledning tok vi en tur til Harare for å se  ”The Warriors” (herrelandslaget i fotball) spille mot Angola i kvalifiseringen til Africa Cup. De vant 3-1, men det jeg skal frem til er reisen tilbake til Gweru. Vi fant en flott liten minibuss, som i god afrikansk stil ble stappet til dekkene nesten eksploderte. Jeg satte meg selvsagt i baksetet siden jeg syntes det var så koselig å sitte med vridd overkropp, eller sitte foroverlent og støtte hodet til setet foran. Det mest positive med å sitte i baksetet er at man ikke har mulighet over hodet til å se speedometeret, og det er rikelig med folk foran deg til å ”dempe” en eventuell kollisjon. Når vi hadde overlevd turen helt frem til Kwekwe (6 mil fra Gweru), hadde ikke minibussen lyst til å kjøre lengre (den skulle egentlig til Bulawayo), så vi ble stappet inn i en combi. Underveis passerte vi en mindre bilulykke, og ble enige om at dette var siste gang vi reiste på nattestid i en zimbabwes sjarmerende minubusser.

Helgen som var ble jeg med Chipembere Queens til Harare som en del av støtteapparatet. Oppmøte var rundt 16.00, men vi reiste fra Gweru først litt før 21.00. I dette tilfellet var ikke bussen stappet til bristepunktet, men det hjelper ikke stort når man blir plassert i forsetet og til sin store glede oppdager at setebeltet ikke akkurat er tipp topp. Takket være at lyset på dashbordet gåent, kunne jeg heldigvis ikke se speedometeret denne gangen heller.

På bakgrunn av dette vil jeg beklage så meget til Fredrik.

En annen beklagelse går til faderen. Det 20(?) år gamle siemens håndkleet ditt har begynt å rakne, og ser ikke ut til å komme tilbake til Norge. Sorry fatter!

Befaring på Chaplin high school i forbindelse med ZNPG.

Det ovennevnte fotballaget er en historie for seg selv, som jeg gjerne vil fortelle (men kanskje ikke burde?). Jeg tror faktisk det var første uken i Gweru jeg stiftet bekjentskap med laget, og ble vitne til noe som har utviklet seg til en vaskeekte såpeopera. Hittil i sesongen har laget spilt én uavgjort og resten tap, men i dette tilfellet vil jeg ikke tilskrive spillerne ansvaret. De første par ukene ble jeg vitne til en spillergruppe som ble offer for et inkompetent styre, som antakeligvis er mer interessert i sponsorpengene enn spillerne. Den første treneren jeg hilste på var borte uken etter, og treneren som var der andre uken hadde 3(?) treninger før det kom en ny trener. Nå har også den tredje treneren blitt suspendert, og jentene står igjen med en assistenttrener som styret ikke vil ha. Jeg vet ærlig talt ikke om ordet inkompetent er dekkende nok for denne situasjonen.

Forrige hjemmekamp kom det naturlig nok flere hendelser som er med på å vise hvor dårlig det står til med organisatoriske evner hos styret/lagledelsen. Grunnen til at jeg nevner både styret og lagledelsen er at jeg enda ikke helt vet hvem som foretar avgjørelsene som blir tatt. Uansett, under hjemmekampen kolliderte to spillere og den ene fikk en skikkelig trøkk mot hodet. Hun var meget omtåket og ble tatt med til sykehus. Blodprøver som ble tatt viste et veldig lavt glukosenivå i blodet, og det var tydelig tegn på at inntaket av næring hadde vært svært mangelfullt. Etter kampen hadde også en av de andre spillerne svimt av på tur hjem, og grunnen var mangel på mat og drikke. Spillerne får betalt, og de skal ha mulighet til å skaffe seg egen mat, men det hjelper lite når pengene for frokosten blir delt ut etter kampen. Styret prøver å spare inn penger ved å bruke lite på både mat, transport og overnatting, men det som blir spart inn blir ikke gitt som lønn til spillerne. Ved flere anledninger har spillerne latt være å møte på trening, og når de møter på trening kommer de ofte sent. Det meste rundt laget virker svært kaotisk, og jeg lurer på om det faktisk er mulighet å få rettet opp på noe. Når det begynner å gå utover helsen til spillerne er det slettes ikke bra.

Men det å få rettet opp kan by på utfordringer. De ulike partene har prøvd å invitert andre parter til møter, men nektet å møte opp. For å kunne få til en løsning ser det ut som om SRC eller en annen utenfor klubben må kalle inn samtlige til møte. Jeg har lekt litt med tanken, men dersom spillerne inviteres er jeg redd for at kritikk fra de kan resultere i oppsigelse eller begrenset spilletid.

Enhver såpeopera må jo også inneholde litt dramatikk, og denne historien er jo intet unntak. I Harare spiste vi lunsj etter kampen på et ungdomssenter, og rett før lunsjen ble servert begynte det folk å samle seg utenfor på parkeringsplassen. Stadig flere kom til, og jeg måtte jo ut for å se hva som foregikk. Jo da, det hadde vært litt action. Ut av gjerdet stakk snuten av en bil. Det ”festlige” er av det var et kryss rett utenfor gjerdet, og ferdighetene til sjåføren kan vel ikke sies å være de beste. Vedkommende begikk sikkert den gode gamle ”gass i stedet for brems” blunderen. Uansett var det ganske komisk å se antallet folk som strømmet til for å hjelpe, og spesielt når det diskuteres hva som bør gjøres. Jeg koste meg godt på sidelinjen, og tenkte at mine problemløsende evner skulle få hvile siden det så ut som afrikanerne trengte å trene de mer enn meg. Utrolig nok startet bilen på første forsøk etter de hadde fått den ut fra gjerdet, imponerende.

Bilen i gjerdet blir forsøkt dratt ut.

Etter ganske mange forsøk og justeringer fikk de den ut.

Dette er nok ikke det siste kapittelet i historien om fotballaget. Stay tuned for more!

Fotballtrening på Ndlovu

En mer morsom og positiv opplevelse skjedde også i Harare. Under fotballkampen hadde et tv-team fra zbc sett at jeg stod på sidelinjen, og hadde veldig lyst til å vite litt mer. Dette endte opp i et tv-intervju som ble sendt dagen etter, og noen flere ganger etter det. Når vi så det her i huset ble det stor latter blant resten av familiemedlemmene, og det hele var mest moro. I Norge tror jeg ikke det hadde vært så stort at det var en idrettsfrivillig tilstede på en fotballkamp, men her er det god nok grunn til å foreta et skikkelig intervju. Men jeg skulle ønske nyhetsoppleseren hadde gitt etternavnet mitt et forsøk, det hadde vært moro.

Zimbabwes nye rikskjendis?

I dag går turen til Kwekwe for en kveld og natt, før turen går videre til Gokwe på mandag morgen. I Gokwe blir det workshop frem til torsdag, jiyhaa!

Avslutter med seirende fotballgutter, og ja, det er transporten vår.

Litt rødt, grønt og brunt, men mye hvitt

Før jeg reiste nedover til Zimbabwe fikk jeg høre flere ganger at det kom til å bli mye venting her nede, og at arbeidsoppgavene kom til å komme sånn litt etter hvert. Dum som jeg er gikk jeg jo fem på, og forventet noen avslappende uker til å begynne med før jeg kunne gjøre noe fornuftig. Situasjonen skulle vise seg å bli ganske annerledes. Det var først denne uken jeg gikk rundt og virkelig kjedet meg. Jeg møtte opp på Ndlovu (youth club) i den tro at det skulle være rikelig med barn og ungdom som ønsket litt aktivitet, slik det pleide å være. ”Dessverre” hadde skolen startet opp igjen, og jeg satt der egentlig for meg selv og tvinnet tommeltotter. Det var da bare å sette seg ned, og vente til fotballtreningen skulle starte kl. 14.00. I god ”african time” stil startet ikke treningen før 15.15, og det var da bare en håndfull ungdommer som møtte opp. For meg er det helt greit at ungdommen dropper trening til fordel for skole, men alle er nok ikke enig med meg på det punktet.

Trygg transport av TO fotball-lag.

Sett bort fra den ene dagen med kjedsomhet er det nok å henge fingrene i. Midlands provinsen skal holde ZNPG (Zimbabwe national paralympic games) neste år, og jeg er selvsagt en del av ”styret”. I den forbindelse ble det holdt en workshop nå på fredag, og her i Afrika er nok ikke begrepet ”jo flere kokker, jo mere søl” særlig utbredt. I tillegg er det på alle møter og eventer svært viktig å presentere ”viktige” personer, og gjerne bruke 10-15 min på dette. Foreløpig sitter jeg i et hjørnet og holder munn, men kommer garantert til å nevnet effektivitet på diverse evalueringsmøter.

På et av møtene i forkant av workshopen ble jeg forespurt av ansvarlig for markedsføring om jeg ikke kunne lage en arbeidsplan for å starte opp en volleyball-liga. Planen er jo ikke spikret, men i begynnelsen av oktober skal vi prøve å få holdt et informasjonsmøte for interessert klubber. På bakgrunn av dette, og noen egne planer, antar jeg at det kommer til å bli rikelig med arbeidsoppgaver fremover, og at dagene kommer til å gå fortere enn jeg hadde forespeilet meg.

Nå lurer du kanskje på hvordan en vanlig dag under den afrikanske solen ser ut?

Nok en solnedgang, denne gang fra MSU 

(Midlands State Univerity).

Vel, nå skal du høre:

En vanlig dag starter gjerne sånn rundt 06.00, og da i form av at solen bryter horisonten for å plage hanen i bakgården til den galer. Jeg pleier å sovne igjen ganske raskt (les: starter på jobb 09.00), og har ikke planer om å stå opp før 08.00. Men i Gweru har de syklende brødselgere, og de farter rundt i nabolaget her stort sett hver dag. Hvordan kan en sovende nordmann vite det? En nordmann kjenner igjen lyden av ei sauebjelle på mils avstand, og hvilken elskverdig klang den gir rett utenfor soveromsglasset! Etter å ha sovnet nok en gang er det snart på tide med min egentlig vekkerklokke, mobilen. Tro det eller ei, men jeg har for første gang egen telefon, tror ikke min trofaste nokia tålte reisen ned hit. Nok om det, frokosten blir servert, av hushjelpen, når jeg har kommet meg opp av sengen, og den består av 3/4 brødskiver, en kopp te, og 2 kakestykker. 

En helt vanlig frokost.

Tror vertsfamilien har skjønt at jeg liker peanøttsmør på brødskivene bedre enn kokt potet, for poteten har jeg ikke sett på flere dager. Etter frokosten slenger jeg 5 liters dunken med vann/is ned i sekken og rusler  noen hundre meter for å komme til veien der combiene passerer. Combi (commuter omnibus) er den vanligste transportmåten her i Zimbabwe. Det er ganske enkelt en Toyota Hiace, eller lignende kassebil, som har blitt utstyrt med litt flere seter. Skriftlig begrensning er 15, jeg har opplevd 23 voksne i en combi. Bussturen koster normal 4 rand (ca. 3 kroner), eller 2 rand på kortere ruter. 

Et rykende ferskt eksemplar av en 2-dollarseddel.

Etter å ha tuslet inn døren på kontoret sitter Simba smilende bak PC´n og hilser. Etter litt informasjonsdeling bærer det videre ned i sentrum for å ta en ny combi til et av sentrene. Hittil har jeg stort sett vært på Ndlovu, siden det er der aktiviteten har vært høy. Jeg hopper av combien og rusler på nytt noen hundre meter. Siden jeg har vært der en del ganger begynner mange å kjenne meg igjen, og jeg hører jevnlig: how are you?, mrungo og veggie/vega.

Jeg ankommer Ndlovu rundt 10.00, og det første jeg gjør er stort sett å hente volleyball og nett. Når jeg ankom senteret var det kanskje 10 barn/ungdommer der, men når jeg har fått satt opp nettet er antallet økt til rundt 25. Det er ikke stort jeg behøver å gjøre, men prøver å få implementert litt grunnleggende ferdigheter, hvilket ikke er enkelt når aldersspennet er fra 7-18 år. Volleyballøkta varer alt fra 1-4 timer. Jeg prøver å få kastet i meg litt lunsj rundt 13, og spretter rett ut igjen for å være med å forberede fotballtreningen som starter 14.00. De ansatte på senteret pleier å kose seg med lunsj i godt over en time (undres hva de gjør, for porsjonene er ikke så store), og jeg må derfor være litt vakt på senteret. Fotballtreningen ledes av to frivillige i nærområdet, og jeg prøver å bidra viss jeg føler det er behov for det. Treningen varer ofte til 17.00, og jeg er ganske imponert over at ungene holder ut så lenge. Noe støvet og solbrent tusler jeg til veien der combiene suser forbi og drar tilbake til kontoret for ”debriefing” før jeg hopper på neste combi hjem. Når jeg kommer hjem er det å hoppe i dusjen (viss det er vann), og få servert middagen.

Middag. Kjøttmengden er for anledningen 3-doblet.

Det er selvsagt store variasjoner fra dag til dag, og endringer skjer brått men dog ikke uventet. Er det en ting du bør vite om samfunnet her, er det at tidsskjema og planlagte aktiviteter endres fort uten forvarsel.

I helgene har det blitt mye fotball, og vet ikke om det er positivt eller negativt. Selv om jeg ikke er noen stor fotballfan, er det interessant å se hvordan treninger og kamper blir organisert og gjennomført. De lokale her som er trenere tror nok jeg er superekspert når det kommer til fotball (les: toppserielaget for kvinner her i Gweru tror jeg skal redde de ut av bunnstriden), men skal ikke skryte på meg slike ferdigheter.

Fikk også til en tur til Antelope Park i dag. Rikelig med dyr, men grunnet et høyt prisnivå ble det med en liten game drive. Må også nevne at det er noen norske "frivillige" i Antelope Park, og det var deilig å kunne prate litt norsk igjen.  

Hvor er Willy?

En av mange sebraer i Antelope Park.

Nå har du kanskje lest gjennom innlegget og lurt på hva i all verden jeg mener med tittelen til innlegget. Ja, du får fortsette å undre;)

Adresse Gweru

Etter 17 dager i Afrika kom jeg omsider frem til stedet jeg skal være frem til Juni neste år. Stedet ligger omtrent midt i Zimbabwe og heter Gweru. Gweru er den fjerde største byen i Zimbabwe, og huser rundt 150 000 mennesker, et par millioner maur, noen og tusen bikkjer og ett ukjent antall fluer. Gweru er hovedsete i Midlands provinsen, og det er i denne provinsen jeg skal jobbe som frivillig. Det skal sies at jobben i hovedsak vil foregå her i Gweru, noe jeg er ganske takknemlig for.

Kontoret til SRC (Sports and Recreation Commission) er å finne ganske sentralt, rett ved siden av en statlig bygning. Dersom du mot formodning ønsker å finne kontoret er det å lete etter en lang kø med mennesker som står og venter på å få tak i pass, når du har funnet køen kjører du litt lenger og det vil åpenbare seg et skilt hvor det står SRC osv. Her finner du da ett hus, som i Norge vil kalles; et oppusningsobjekt med stort potensiale. Her i Zimbabwe huser det altså SRC og en vaktstyrke. Mye av Gweru er visstnok bygget omkring 1920-1940, og det er ikke gjort mye vedlikehold siden den tid. Veiene i nærområdet var fra 1930-tallet, de er asfaltert, ikke vedlikeholdt, men av overraskende godt kvalitet. Dette med tanke på hvor gammel de er. Det at ting og tang er litt forfallent virker ikke å plage befolkningen, og det skjønner jeg godt. For etter å ha vært her en stund plager det ikke meg heller nevneverdig. Altså et godt eksempel på menneskers tilpasningsdyktighet.

Balanserende steiner utenfor Harare. 

Skulle nesten tro noen hadde satt dem oppå hverandre med vilje

Den siste uken har stort sett gått med på å bli litt kjent med de to sentrene jeg skal jobbe hos store deler av året. Det ene senteret har vært ett virkelig praktanlegg, men som har blitt vandalisert gjennom årenes løp. På dette senteret er det mye aktivitet både i form av idrett, men også musikk. Blant annet må afrikas versjon av xylofon nevnes som et meget fengende instrument. Det andre senteret er det ikke et yrende liv, men det er innom noen sjeler i løpet av dagen. Enten for å spille noen slag sjakk, spille bordtennis på ett halvt bordtennisbord, loffe rundt ute eller leke med ball. Rett i nærheten av dette senteret trener også et damelag som spiller i toppserien i Zimbabwe.

Noen av ungdommene på Ndlovu Community Centre spiller volleyball.

I løpet av uken har jeg også opplevd å ikke helt ha retningsansen på G (les: sola går fra øst-nord-vest), tatt feil buss til endestasjonen for så å finne ut at det var rett buss likevel, at afrikanere sliter veldig med navnet mitt, at jeg sliter med å forstå afrika-engelsk til tider og at det å slappe av (les: venting) skjer sånn jevnt over flere ganger om dagen.

Det andre senteret jeg jobber hos. Chipembere betyr nesehorn.

Need I say more?

Familien jeg bor hos består av far, sønn, datter og ett barnebarn. Faren har opplevd svært mye i livet, og har besøkt store deler av Zimbabwe. Han har også opplevd hvordan landet har forandret seg etter frigjøringen fra britene. Heldigvis for meg er det en svært oppegående og liberal (i afrikansk målestokk) kar jeg har fått som far. Noen tradisjoner er det jo selvsagt, og særlig en er jeg svært glad for. Det er tradisjon at de yngste i huset vasker opp koppen etter måltider. Jeg vet jeg burde hjelpe til litt, men noen tradisjoner bør jo holdes i hevd, eller hva? Maten vet jeg spesielt modern har vært bekymret for. Det går bra med maten mutter, og den rinn itte tvers gjennom! Hjemme i Norge kan jeg vel sies å vært ganske glad i kraftig kost (les: 500g kjøtt/fisk/kylling i ett måltid). Her er den mengden nok for 5 personer, og det resterende på tallerkenen er enten ris, sadza eller pasta. Heldigvis har jeg en familie som virker åpen for annen mat, så det blir nok noen Vegard måltider utover høsten. For de som noen gang reiser til Zimbabwe, vær obs på at suppe her er det samme som saus i Norge, og saus her er mer som ketchup i Norge.

En annen ting angående mat er mango. Som de fleste vet er jo mango ganske godt, og spesielt fersk. Da var det en ganske god nyhet å få høre at i hagen her er det 4 mangotrær! På det største kun det ventes rundt 100-150 mangoer:D Med andre ord bli det bra når mangosesongen kjem i des/jan!

Litt leking på nasjonalstadion i Harare.

Dette innlegget har ligget klart på maskinen ganske lenge nå, og det har kun ventet på at jeg skulle få tilgang til internett. Det å gå til innkjøp av mobilt bredbånd (modem) er nok av de bedre investeringene jeg har foretatt meg. Nå blir det nok noe oppgaveskriving fremover, og man skal ikke se bort i fra at jeg faktisk leverer i tide.

Afrikansk solnedgang, kan oppleves nesten hver dag fra Mars til November!

Til sist kan jeg nevne at isbjørnen virkelig koser seg med familiens kalddusj, som består av ett rør som peker nedover:D Bør vel kanskje nevne at kaldt vann (når det faktisk er vann) her tilsvarer ypperlig badetemperatur i Norge, ergo er kalddusjen dagens høydepunkt når man kommer fra jobb dekket av støv.