Før jeg reiste nedover til Zimbabwe fikk jeg høre flere
ganger at det kom til å bli mye venting her nede, og at arbeidsoppgavene kom
til å komme sånn litt etter hvert. Dum som jeg er gikk jeg jo fem på, og
forventet noen avslappende uker til å begynne med før jeg kunne gjøre noe
fornuftig. Situasjonen skulle vise seg å bli ganske annerledes. Det var først
denne uken jeg gikk rundt og virkelig kjedet meg. Jeg møtte opp på Ndlovu
(youth club) i den tro at det skulle være rikelig med barn og ungdom som ønsket
litt aktivitet, slik det pleide å være. ”Dessverre” hadde skolen startet opp
igjen, og jeg satt der egentlig for meg selv og tvinnet tommeltotter. Det var
da bare å sette seg ned, og vente til fotballtreningen skulle starte kl. 14.00.
I god ”african time” stil startet ikke treningen før 15.15, og det var da bare
en håndfull ungdommer som møtte opp. For meg er det helt greit at ungdommen
dropper trening til fordel for skole, men alle er nok ikke enig med meg på det punktet.
Trygg transport av TO fotball-lag.
Sett bort fra den ene dagen med kjedsomhet er det nok å
henge fingrene i. Midlands provinsen skal holde ZNPG (Zimbabwe national
paralympic games) neste år, og jeg er selvsagt en del av ”styret”. I den
forbindelse ble det holdt en workshop nå på fredag, og her i Afrika er nok ikke
begrepet ”jo flere kokker, jo mere søl” særlig utbredt. I tillegg er det på
alle møter og eventer svært viktig å presentere ”viktige” personer, og gjerne
bruke 10-15 min på dette. Foreløpig sitter jeg i et hjørnet og holder munn, men
kommer garantert til å nevnet effektivitet på diverse evalueringsmøter.
På et av møtene i forkant av workshopen ble jeg forespurt av
ansvarlig for markedsføring om jeg ikke kunne lage en arbeidsplan for å starte
opp en volleyball-liga. Planen er jo ikke spikret, men i begynnelsen av oktober
skal vi prøve å få holdt et informasjonsmøte for interessert klubber. På
bakgrunn av dette, og noen egne planer, antar jeg at det kommer til å bli
rikelig med arbeidsoppgaver fremover, og at dagene kommer til å gå fortere enn
jeg hadde forespeilet meg.
Nå lurer du kanskje på hvordan en vanlig dag under den
afrikanske solen ser ut?
Nok en solnedgang, denne gang fra MSU
(Midlands State Univerity).
Vel, nå skal du høre:
En vanlig dag starter gjerne sånn rundt 06.00, og da i form
av at solen bryter horisonten for å plage hanen i bakgården til den galer. Jeg
pleier å sovne igjen ganske raskt (les: starter på jobb 09.00), og har ikke
planer om å stå opp før 08.00. Men i Gweru har de syklende brødselgere, og de
farter rundt i nabolaget her stort sett hver dag. Hvordan kan en sovende
nordmann vite det? En nordmann kjenner igjen lyden av ei sauebjelle på mils
avstand, og hvilken elskverdig klang den gir rett utenfor soveromsglasset!
Etter å ha sovnet nok en gang er det snart på tide med min egentlig
vekkerklokke, mobilen. Tro det eller ei, men jeg har for første gang egen
telefon, tror ikke min trofaste nokia tålte reisen ned hit. Nok om det,
frokosten blir servert, av hushjelpen, når jeg har kommet meg opp av sengen, og
den består av 3/4 brødskiver, en kopp te, og 2 kakestykker.
En helt vanlig frokost.
Tror vertsfamilien
har skjønt at jeg liker peanøttsmør på brødskivene bedre enn kokt potet, for
poteten har jeg ikke sett på flere dager. Etter frokosten slenger jeg 5 liters
dunken med vann/is ned i sekken og rusler
noen hundre meter for å komme til veien der combiene passerer. Combi
(commuter omnibus) er den vanligste transportmåten her i Zimbabwe. Det er
ganske enkelt en Toyota Hiace, eller lignende kassebil, som har blitt utstyrt
med litt flere seter. Skriftlig begrensning er 15, jeg har opplevd 23 voksne i
en combi. Bussturen koster normal 4 rand (ca. 3 kroner), eller 2 rand på
kortere ruter.
Et rykende ferskt eksemplar av en 2-dollarseddel.
Etter å ha tuslet inn døren på kontoret sitter Simba smilende
bak PC´n og hilser. Etter litt informasjonsdeling bærer det videre ned i
sentrum for å ta en ny combi til et av sentrene. Hittil har jeg stort sett vært
på Ndlovu, siden det er der aktiviteten har vært høy. Jeg hopper av combien og
rusler på nytt noen hundre meter. Siden jeg har vært der en del ganger begynner
mange å kjenne meg igjen, og jeg hører jevnlig: how are you?, mrungo og
veggie/vega.
Jeg ankommer Ndlovu rundt 10.00, og det første jeg gjør er
stort sett å hente volleyball og nett. Når jeg ankom senteret var det kanskje
10 barn/ungdommer der, men når jeg har fått satt opp nettet er antallet økt til
rundt 25. Det er ikke stort jeg behøver å gjøre, men prøver å få implementert
litt grunnleggende ferdigheter, hvilket ikke er enkelt når aldersspennet er fra
7-18 år. Volleyballøkta varer alt fra 1-4 timer. Jeg prøver å få kastet i meg
litt lunsj rundt 13, og spretter rett ut igjen for å være med å forberede
fotballtreningen som starter 14.00. De ansatte på senteret pleier å kose seg
med lunsj i godt over en time (undres hva de gjør, for porsjonene er ikke så
store), og jeg må derfor være litt vakt på senteret. Fotballtreningen ledes av
to frivillige i nærområdet, og jeg prøver å bidra viss jeg føler det er behov
for det. Treningen varer ofte til 17.00, og jeg er ganske imponert over at
ungene holder ut så lenge. Noe støvet og solbrent tusler jeg til veien der
combiene suser forbi og drar tilbake til kontoret for ”debriefing” før jeg
hopper på neste combi hjem. Når jeg kommer hjem er det å hoppe i dusjen (viss
det er vann), og få servert middagen.
Middag. Kjøttmengden er for anledningen 3-doblet.
Det er selvsagt store variasjoner fra dag til dag, og
endringer skjer brått men dog ikke uventet. Er det en ting du bør vite om
samfunnet her, er det at tidsskjema og planlagte aktiviteter endres fort uten
forvarsel.
I helgene har det blitt mye fotball, og vet ikke om det er positivt eller negativt. Selv om jeg ikke er noen stor fotballfan, er det interessant å se hvordan treninger og kamper blir organisert og gjennomført. De lokale her som er trenere tror nok jeg er superekspert når det kommer til fotball (les: toppserielaget for kvinner her i Gweru tror jeg skal redde de ut av bunnstriden), men skal ikke skryte på meg slike ferdigheter.
Fikk også til en tur til Antelope Park i dag. Rikelig med dyr, men grunnet et høyt prisnivå ble det med en liten game drive. Må også nevne at det er noen norske "frivillige" i Antelope Park, og det var deilig å kunne prate litt norsk igjen.
Hvor er Willy?
En av mange sebraer i Antelope Park.
Nå har du kanskje lest gjennom innlegget og lurt på hva i
all verden jeg mener med tittelen til innlegget. Ja, du får fortsette å undre;)
Flotte matbilder=)
SvarSlettJeg tipper tittelen gjenspeiler middagen :)
SvarSlett