Litt rødt, grønt og brunt, men mye hvitt

Før jeg reiste nedover til Zimbabwe fikk jeg høre flere ganger at det kom til å bli mye venting her nede, og at arbeidsoppgavene kom til å komme sånn litt etter hvert. Dum som jeg er gikk jeg jo fem på, og forventet noen avslappende uker til å begynne med før jeg kunne gjøre noe fornuftig. Situasjonen skulle vise seg å bli ganske annerledes. Det var først denne uken jeg gikk rundt og virkelig kjedet meg. Jeg møtte opp på Ndlovu (youth club) i den tro at det skulle være rikelig med barn og ungdom som ønsket litt aktivitet, slik det pleide å være. ”Dessverre” hadde skolen startet opp igjen, og jeg satt der egentlig for meg selv og tvinnet tommeltotter. Det var da bare å sette seg ned, og vente til fotballtreningen skulle starte kl. 14.00. I god ”african time” stil startet ikke treningen før 15.15, og det var da bare en håndfull ungdommer som møtte opp. For meg er det helt greit at ungdommen dropper trening til fordel for skole, men alle er nok ikke enig med meg på det punktet.

Trygg transport av TO fotball-lag.

Sett bort fra den ene dagen med kjedsomhet er det nok å henge fingrene i. Midlands provinsen skal holde ZNPG (Zimbabwe national paralympic games) neste år, og jeg er selvsagt en del av ”styret”. I den forbindelse ble det holdt en workshop nå på fredag, og her i Afrika er nok ikke begrepet ”jo flere kokker, jo mere søl” særlig utbredt. I tillegg er det på alle møter og eventer svært viktig å presentere ”viktige” personer, og gjerne bruke 10-15 min på dette. Foreløpig sitter jeg i et hjørnet og holder munn, men kommer garantert til å nevnet effektivitet på diverse evalueringsmøter.

På et av møtene i forkant av workshopen ble jeg forespurt av ansvarlig for markedsføring om jeg ikke kunne lage en arbeidsplan for å starte opp en volleyball-liga. Planen er jo ikke spikret, men i begynnelsen av oktober skal vi prøve å få holdt et informasjonsmøte for interessert klubber. På bakgrunn av dette, og noen egne planer, antar jeg at det kommer til å bli rikelig med arbeidsoppgaver fremover, og at dagene kommer til å gå fortere enn jeg hadde forespeilet meg.

Nå lurer du kanskje på hvordan en vanlig dag under den afrikanske solen ser ut?

Nok en solnedgang, denne gang fra MSU 

(Midlands State Univerity).

Vel, nå skal du høre:

En vanlig dag starter gjerne sånn rundt 06.00, og da i form av at solen bryter horisonten for å plage hanen i bakgården til den galer. Jeg pleier å sovne igjen ganske raskt (les: starter på jobb 09.00), og har ikke planer om å stå opp før 08.00. Men i Gweru har de syklende brødselgere, og de farter rundt i nabolaget her stort sett hver dag. Hvordan kan en sovende nordmann vite det? En nordmann kjenner igjen lyden av ei sauebjelle på mils avstand, og hvilken elskverdig klang den gir rett utenfor soveromsglasset! Etter å ha sovnet nok en gang er det snart på tide med min egentlig vekkerklokke, mobilen. Tro det eller ei, men jeg har for første gang egen telefon, tror ikke min trofaste nokia tålte reisen ned hit. Nok om det, frokosten blir servert, av hushjelpen, når jeg har kommet meg opp av sengen, og den består av 3/4 brødskiver, en kopp te, og 2 kakestykker. 

En helt vanlig frokost.

Tror vertsfamilien har skjønt at jeg liker peanøttsmør på brødskivene bedre enn kokt potet, for poteten har jeg ikke sett på flere dager. Etter frokosten slenger jeg 5 liters dunken med vann/is ned i sekken og rusler  noen hundre meter for å komme til veien der combiene passerer. Combi (commuter omnibus) er den vanligste transportmåten her i Zimbabwe. Det er ganske enkelt en Toyota Hiace, eller lignende kassebil, som har blitt utstyrt med litt flere seter. Skriftlig begrensning er 15, jeg har opplevd 23 voksne i en combi. Bussturen koster normal 4 rand (ca. 3 kroner), eller 2 rand på kortere ruter. 

Et rykende ferskt eksemplar av en 2-dollarseddel.

Etter å ha tuslet inn døren på kontoret sitter Simba smilende bak PC´n og hilser. Etter litt informasjonsdeling bærer det videre ned i sentrum for å ta en ny combi til et av sentrene. Hittil har jeg stort sett vært på Ndlovu, siden det er der aktiviteten har vært høy. Jeg hopper av combien og rusler på nytt noen hundre meter. Siden jeg har vært der en del ganger begynner mange å kjenne meg igjen, og jeg hører jevnlig: how are you?, mrungo og veggie/vega.

Jeg ankommer Ndlovu rundt 10.00, og det første jeg gjør er stort sett å hente volleyball og nett. Når jeg ankom senteret var det kanskje 10 barn/ungdommer der, men når jeg har fått satt opp nettet er antallet økt til rundt 25. Det er ikke stort jeg behøver å gjøre, men prøver å få implementert litt grunnleggende ferdigheter, hvilket ikke er enkelt når aldersspennet er fra 7-18 år. Volleyballøkta varer alt fra 1-4 timer. Jeg prøver å få kastet i meg litt lunsj rundt 13, og spretter rett ut igjen for å være med å forberede fotballtreningen som starter 14.00. De ansatte på senteret pleier å kose seg med lunsj i godt over en time (undres hva de gjør, for porsjonene er ikke så store), og jeg må derfor være litt vakt på senteret. Fotballtreningen ledes av to frivillige i nærområdet, og jeg prøver å bidra viss jeg føler det er behov for det. Treningen varer ofte til 17.00, og jeg er ganske imponert over at ungene holder ut så lenge. Noe støvet og solbrent tusler jeg til veien der combiene suser forbi og drar tilbake til kontoret for ”debriefing” før jeg hopper på neste combi hjem. Når jeg kommer hjem er det å hoppe i dusjen (viss det er vann), og få servert middagen.

Middag. Kjøttmengden er for anledningen 3-doblet.

Det er selvsagt store variasjoner fra dag til dag, og endringer skjer brått men dog ikke uventet. Er det en ting du bør vite om samfunnet her, er det at tidsskjema og planlagte aktiviteter endres fort uten forvarsel.

I helgene har det blitt mye fotball, og vet ikke om det er positivt eller negativt. Selv om jeg ikke er noen stor fotballfan, er det interessant å se hvordan treninger og kamper blir organisert og gjennomført. De lokale her som er trenere tror nok jeg er superekspert når det kommer til fotball (les: toppserielaget for kvinner her i Gweru tror jeg skal redde de ut av bunnstriden), men skal ikke skryte på meg slike ferdigheter.

Fikk også til en tur til Antelope Park i dag. Rikelig med dyr, men grunnet et høyt prisnivå ble det med en liten game drive. Må også nevne at det er noen norske "frivillige" i Antelope Park, og det var deilig å kunne prate litt norsk igjen.  

Hvor er Willy?

En av mange sebraer i Antelope Park.

Nå har du kanskje lest gjennom innlegget og lurt på hva i all verden jeg mener med tittelen til innlegget. Ja, du får fortsette å undre;)