Jeg har fundert en stund på hvordan jeg skulle starte dette
innlegget, men har kommet frem til at en beklagelse er det første som burde
gjøres. Den første jeg må beklage ovenfor er Fredrik (koordinator fra NIF). En
liten stund tilbake hadde jeg besøk av Fredrik, og i den anledning tok vi en
tur til Harare for å se ”The
Warriors” (herrelandslaget i fotball) spille mot Angola i kvalifiseringen til
Africa Cup. De vant 3-1, men det jeg skal frem til er reisen tilbake til Gweru.
Vi fant en flott liten minibuss, som i god afrikansk stil ble stappet til
dekkene nesten eksploderte. Jeg satte meg selvsagt i baksetet siden jeg syntes
det var så koselig å sitte med vridd overkropp, eller sitte foroverlent og
støtte hodet til setet foran. Det mest positive med å sitte i baksetet er at
man ikke har mulighet over hodet til å se speedometeret, og det er rikelig med
folk foran deg til å ”dempe” en eventuell kollisjon. Når vi hadde overlevd
turen helt frem til Kwekwe (6 mil fra Gweru), hadde ikke minibussen lyst til å
kjøre lengre (den skulle egentlig til Bulawayo), så vi ble stappet inn i en
combi. Underveis passerte vi en mindre bilulykke, og ble enige om at dette var
siste gang vi reiste på nattestid i en zimbabwes sjarmerende minubusser.
Helgen som var ble jeg med Chipembere Queens til Harare som
en del av støtteapparatet. Oppmøte var rundt 16.00, men vi reiste fra Gweru
først litt før 21.00. I dette tilfellet var ikke bussen stappet til
bristepunktet, men det hjelper ikke stort når man blir plassert i forsetet og
til sin store glede oppdager at setebeltet ikke akkurat er tipp topp. Takket
være at lyset på dashbordet gåent, kunne jeg heldigvis ikke se speedometeret
denne gangen heller.
På bakgrunn av dette vil jeg beklage så meget til Fredrik.
En annen beklagelse går til faderen. Det 20(?) år gamle
siemens håndkleet ditt har begynt å rakne, og ser ikke ut til å komme tilbake
til Norge. Sorry fatter!
Befaring på Chaplin high school i forbindelse med ZNPG.
Det ovennevnte fotballaget er en historie for seg selv, som
jeg gjerne vil fortelle (men kanskje ikke burde?). Jeg tror faktisk det var
første uken i Gweru jeg stiftet bekjentskap med laget, og ble vitne til noe som
har utviklet seg til en vaskeekte såpeopera. Hittil i sesongen har laget spilt
én uavgjort og resten tap, men i dette tilfellet vil jeg ikke tilskrive
spillerne ansvaret. De første par ukene ble jeg vitne til en spillergruppe som
ble offer for et inkompetent styre, som antakeligvis er mer interessert i
sponsorpengene enn spillerne. Den første treneren jeg hilste på var borte uken
etter, og treneren som var der andre uken hadde 3(?) treninger før det kom en
ny trener. Nå har også den tredje treneren blitt suspendert, og jentene står
igjen med en assistenttrener som styret ikke vil ha. Jeg vet ærlig talt ikke om
ordet inkompetent er dekkende nok for denne situasjonen.
Forrige hjemmekamp kom det naturlig nok flere hendelser som
er med på å vise hvor dårlig det står til med organisatoriske evner hos
styret/lagledelsen. Grunnen til at jeg nevner både styret og lagledelsen er at
jeg enda ikke helt vet hvem som foretar avgjørelsene som blir tatt. Uansett,
under hjemmekampen kolliderte to spillere og den ene fikk en skikkelig trøkk
mot hodet. Hun var meget omtåket og ble tatt med til sykehus. Blodprøver som
ble tatt viste et veldig lavt glukosenivå i blodet, og det var tydelig tegn på
at inntaket av næring hadde vært svært mangelfullt. Etter kampen hadde også en
av de andre spillerne svimt av på tur hjem, og grunnen var mangel på mat og
drikke. Spillerne får betalt, og de skal ha mulighet til å skaffe seg egen mat,
men det hjelper lite når pengene for frokosten blir delt ut etter
kampen. Styret prøver å spare inn penger ved å bruke lite på både mat,
transport og overnatting, men det som blir spart inn blir ikke gitt som lønn
til spillerne. Ved flere anledninger har spillerne latt være å møte på trening,
og når de møter på trening kommer de ofte sent. Det meste rundt laget virker
svært kaotisk, og jeg lurer på om det faktisk er mulighet å få rettet opp på
noe. Når det begynner å gå utover helsen til spillerne er det slettes ikke bra.
Men det å få rettet opp kan by på utfordringer. De ulike
partene har prøvd å invitert andre parter til møter, men nektet å møte opp. For
å kunne få til en løsning ser det ut som om SRC eller en annen utenfor klubben
må kalle inn samtlige til møte. Jeg har lekt litt med tanken, men dersom
spillerne inviteres er jeg redd for at kritikk fra de kan resultere i
oppsigelse eller begrenset spilletid.
Enhver såpeopera må jo også inneholde litt dramatikk, og
denne historien er jo intet unntak. I Harare spiste vi lunsj etter kampen på et
ungdomssenter, og rett før lunsjen ble servert begynte det folk å samle seg
utenfor på parkeringsplassen. Stadig flere kom til, og jeg måtte jo ut for å se
hva som foregikk. Jo da, det hadde vært litt action. Ut av gjerdet stakk snuten
av en bil. Det ”festlige” er av det var et kryss rett utenfor gjerdet, og
ferdighetene til sjåføren kan vel ikke sies å være de beste. Vedkommende begikk
sikkert den gode gamle ”gass i stedet for brems” blunderen. Uansett var det
ganske komisk å se antallet folk som strømmet til for å hjelpe, og spesielt når
det diskuteres hva som bør gjøres. Jeg koste meg godt på sidelinjen, og tenkte
at mine problemløsende evner skulle få hvile siden det så ut som afrikanerne
trengte å trene de mer enn meg. Utrolig nok startet bilen på første forsøk
etter de hadde fått den ut fra gjerdet, imponerende.
Bilen i gjerdet blir forsøkt dratt ut.
Etter ganske mange forsøk og justeringer fikk de den ut.
Dette er nok ikke det siste kapittelet i historien om
fotballaget. Stay tuned for more!
Fotballtrening på Ndlovu
En mer morsom og positiv opplevelse skjedde også i Harare.
Under fotballkampen hadde et tv-team fra zbc sett at jeg stod på sidelinjen, og hadde
veldig lyst til å vite litt mer. Dette endte opp i et tv-intervju som ble sendt
dagen etter, og noen flere ganger etter det. Når vi så det her i huset ble det
stor latter blant resten av familiemedlemmene, og det hele var mest moro. I
Norge tror jeg ikke det hadde vært så stort at det var en idrettsfrivillig
tilstede på en fotballkamp, men her er det god nok grunn til å foreta et
skikkelig intervju. Men jeg skulle ønske nyhetsoppleseren hadde gitt
etternavnet mitt et forsøk, det hadde vært moro.
Zimbabwes nye rikskjendis?
I dag går turen til Kwekwe for en kveld og natt, før turen
går videre til Gokwe på mandag morgen. I Gokwe blir det workshop frem til
torsdag, jiyhaa!
Avslutter med seirende fotballgutter, og ja, det er transporten vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar