Isbjørn på eventyr

Helgen er over, og det ble en mer innholdsrik helg enn planlagt. 

Siden Matobos nasjonalpark ligger rett utenfor Bulawayo hadde jeg selvsagt planer om å få tatt turen dit i løpet av året, men på torsdag ble det brått bestemt at jeg skulle ta turen, og dagen etter satt jeg på Pathfinder´n på vei til Bulawayo. Vel fremme i Bul fant jeg meg frem til NUST hvor Arnt skulle befinne seg. Friidrettskvalifiseringer er pop i Zimbabwe på nyåret, og Arnt var tilstede for å observere. I begynnelsen var det å få øye på de andre frivillige veldig enkelt på grunn av en noe lys hudfarge, men denne dagen tok det litt tid før jeg faktisk fant Arnt blant alle afrikanerne. Jeg synes fortsatt jeg/vi er ganske blek på nært hold, men på avstand ser man hvor brun vi faktisk har blitt det siste halvåret.

Etter å ha spist en god middag på en italiensk restaurant skulle vi møte noen ”bekjente” av Arnt på en pub like bortenfor. Her ble det, til vår store overraskelse, krevd inngangspenger. Grunnen var at det skulle være (erotisk?) danseshow utpå kvelden. Etter et par runder med biljard fikk vi høre at danserne skulle entre scenen rundt 11. Planen var egentlig å tusle hjem, men som en del av den kulturelle utvekslingen kunne jo dette være interessant å få med seg. For å gjøre en lang historie kort så kom danserne noen timer for sent, gjorde seg klar før de skiftet igjen og reiste på grunn av for lite ”lønn”. Det ble dermed nok et kulturelt minne som blir med en stakkars isbjørn hjem til Norge.

Dagen etter startet tidlig, og allerede klokken syv på morgenen satt vi i bilen på vei til Matobos. Dersom du noen gang er i Bulawayo anbefales en dag, og helst en natt ved maleme dam, på det sterkeste. Vi fikk ikke til noen overnatting, men det er vel en av vakreste plassene jeg har sett hittil i Zimbabwe. Matobos nasjonalpark er kjent for sine åser med balanserende granittblokker. Her ser det virkelig ut som gudene har hatt konkurranse om å stable tårn for å skape forundring blant folk og dyr. Noen av formasjonene ser rett og slett unaturlige ut. Et godt eksempel er når en liten nedslipt granittås har en ”liten” stein oppå seg, og gjerne litt på siden. Du kjører generelt rundt der og lurer litt på hvordan det hele har gått til. Vi fikk også sett huler som kan ha blitt brukt for omtrent 10000 år siden, og flere av hulene har også malerier av varierende kvalitet. Alt i alt ble dagen i Matobos meget bra, men det hadde bare supert å fått sett litt ville dyr når man først var der.

Her følger en del bilder fra Matobos:

Bra ingen av oss ble mistenkt for å være snikskytter.

Balanserende granittblokker

En av lodgene ved maleme dam.

Utsikten mot nord fra lodgen

Utsikten mot sør fra samme lodge

Arnt og Tanelka i en av hulene

Hulemaleri, ser du hva det er?

En ganske fargerik firfisle

Utsikten fra toppen ovenfor hulen

Fra graven til Mr. Rhodes

Arnt, meg og Edith ved graven til Rhodes

Utsikten fra Rhodes´ grav

Flere hulemalerier

Vel tilbake i Bulawayo skjedde vel kanskje det merkeligste på turen. I sunnhetens tegn skulle jeg og Arnt kose oss med en burger på Steers. Mens vi står stille og fredelig i køen kommer det plutselig en dame ”inn” (det er åpen løsning på fastfoodkjeder her), og hun har en kvist i ene hånda. Du tror kanskje dette ikke er veldig merkelig, men viss du legger til at hun hadde dratt opp overdelen så hun var tilnærmet toppløs får du et syn som ikke akkurat er vanlig i bybildet.

Dagen ble avsluttet på en indisk restaurant som lå bare et steinkast unna der Arnt bor (ja, jeg er litt misunnelig). Det ble dermed en lørdag som var et kjærkomment avbrekk fra det jeg vanligvis gjør i helgene. På søndagen ble det buss tilbake til Gweru for å akkurat rekke sisterunden til T(w)arjei Bø som suste inn til VM-gull. Med andre ord en herlich helj for isbjørnen som gjør seg klar til nye eventyr når binna og bamsen kommer nedover til helgen.

Overraskelser, nederlag og gleder!

Etter å ha vært i Afrika i over seks måneder blir man godt vant med at ting ofte tar litt tid, og planlegging og forberedelser til ZNPG (Zimbabwe National Paralympic Games) er intet unntak. Før jeg reiste til Cape Town var det planlagt en ”launch” for å promotere lekene. Den skulle holdes den 8. Desember, men jeg ble vel ikke overrasket da jeg kom tilbake til Gweru og fikk vite at ”launchen” skulle være den 25. Januar i stedet. Vi er nå midt i februar, og hittil har det ikke skjedd noe med tanke på ”launchen”. Jeg er jo en del av styret, men har vel på ingen måte gjort dette til ”mitt” arrangement og derfor er det ikke noe jeg bekymrer meg over. Stort sett det meste som har omhandlet ZNPG har stått på stedet hvil siden første møte i september, og ingen har akkurat gjort så mye for å forberede lekene. Jeg er vel en av de som har gjort mest med å ta portrettbilder til akkreditering, og da kan dere jo se for dere hvordan det står til 1 ½  måned før lekene begynner.

På mandag fikk jeg vel en liten sjokkopplevelse, mildt sagt. Vi var på befaring for n´te gang der lekene skal ha friidrettsøvelsene, og kunne konstatere at jo da, her vokser det godt på banen, rundt banen er det rene villniset og underlaget er ikke helt jevnt. Mens vi er en gjeng som står der og diskuterer kommer faktisk en veiskrape, og jeg må blunke mer enn én gang for å forstå at det er sant. I løpet av den neste timen blir hele banen rensket, og det verste villniset langs kanten blir skrapt vekk. Ting kan faktisk skje på 1, 2, 3 her i Afrika også, selv om det er sjeldent. Det blir spennende å se hvor lang tid det tar før de får lagt nytt dekke, men det burde gå radig når det meste er klart og bare må settes i gang.

Villniset møter overmakten.

Nesten et rørende syn å se at det går fremover.

Damelaget som jeg har vært med og assistert det siste halvåret har spilt kvalifisering for toppserien her nede, men det gikk ikke helt veien for de.

De hadde alle tiders mulighet til å vinne kvalifisering, men når mange av spillerne ikke møter til treninger i forkant og i tillegg ikke synes interessert i å gjøre en innsats under kampen er det ikke rart det gikk feil vei. Noe av grunnen til manglende innsats kan jo ligge i at banen de spilte på hadde så høyt gress at man ikke så ballen til tider, og en dommerkvartett som like greit kunne holdt seg hjemme og i stedet tørrtrent på å blåse i fløyta. På toppen av det hele besvimte jo en av spillerne etter kampen og ble liggende bevisstløs, og vi måtte bare få henne inn i en bil og til sykehus. Dehydrering er ikke til å spøke med, men vedkommende er frisk og rask i disse dager.

Laget har nå tatt treningsfri en hel måned, men det spørs om jeg ikke prøver å dra de i gang i løpet av neste uke.

Et bilde som illustrerer baneforholdene under kvalifiseringen.

Før helgen ble jeg også invitert til skolekvalifisering (Chaplig High) til friidrettsmesterskapet innenfor skoleidretten. I strålende solskinn ankom jeg ”arenaen” og ble møtt av en stor folkemengde og masse liv. Etter å ha utvekslet noen ord med et par av lærerne trasket jeg litt rundt og hjalp til på noen kastøvelser, men i all hovedsak gikk jeg bare rundt og observerte kvalifiseringen. Stort sett alle øvelser innenfor friidrett ble gjennomført, og de som ikke deltok var på tribunen og laget et veldig liv. Selve arrangementet var en meget positiv opplevelse, og de fleste videregående skoler i Norge burde gjennomført noe liknende en gang i året. Prestasjonene til elevene var også meget bra, spesielt i løp og hopp øvelser hadde de meget gode resultater. Kastøvelser derimot er nok ikke det som står høyest på prioriteringslisten her nede, og jeg fikk se mange festlige forsøk i både spyd og diskos.

Spyd eller ballett?

Må egentlig på do, men må bare kaste spydet først.

Hvit mann bruker pistol, afrikanerne løper.

To av gymlærerne ved Chaplin.

 Legg merke til alle paraplyene, og nei det regnet ikke denne dagen.

Vinneren av både 200m og 100m. 

Imponerende fartsressurser!

Før jeg reiste ned hit var det litt vemodig å tenke på at jeg ikke kunne følge vm i både skiskyting og langrenn, men tenkte som så at det får bare gå sin gang mens jeg er her nede. Det skulle vise seg at selv om man sitter midt i sørlige Afrika kan man nyte vintersport gjennom skjermen. Takket være et godt tips om å ordne en VPN klient har jeg fått sett skiskyting live på NRK sin nett-tv, selv om kvaliteten på streamingen ikke akkurat er noe å juble for er det rimelig herlig å faktisk få sett litt vintersport.

Kan det bli bedre?!

Om litt over en uke får jeg også besøk av morsan og farsan, og det blir jo selvfølgelig stas. Har planer om å få oppleve Eastern Highlands, og satser på at værgudene er like vennlige der som de har vært her i Gweru. Avslutter dagens innlegg med et stemningsbilde fra Chaplin.

Stemningsbilde fra en allé ved Chaplin.

 

Travle dager og gode tider i vente

Det sies at det tar ca. tre uker for en god akklimatisering, og tilnærmet tre år for en fullkommen. Med det i tankene reiste jeg fra Zanzibar i visshet om at eventuell varme i Zimbabwe skulle bli enkelt å håndtere. Selv for en isbjørn som meg fungerte dette overraskende bra, for når vi befant oss i Harare og hadde evaluering midt i januar må jeg innrømme at 20 grader og overskyet var en anelse kjølig. Selvsagt ikke i nærheten av deilige -30 som det er hjemme i Dalsbygda, men nok til at tanken på finne frem en genser eller bukse streifet meg.

Etter å ha forlatt strandløven på Zanzibar, er det arbeidshesten jeg håper å kunne stifte bekjentskap med de neste ukene og månedene. Jeg er flau på egne vegne over hvor latterlig dårlig form jeg er i. De fleste ”ferier” jeg har pleier å få meg i bedre form, mens nå har det vært helt motsatt, og jeg håper og tror det er siste gang jeg gjør så lite over en så lang periode. Tiden som kommer må derfor brukes til opptrening til et akseptabelt nivå hva fysiske prestasjoner angår. Når jeg har trent de siste par årene opplevde jeg svært sjelden å bli skikkelig støl dagene etterpå, og det var takket være allsidig og mye trening. Den neste måneden derimot, vil i stor grad bli preget DOMS om jeg kjenner meg selv rett. Lurer du på hva DOMS er? kan du enten spørre her, eller søke det opp på nett;)

Treningsrommet de neste månedene. 

Mer "down and dirty" får du det ikke!

Jeg kom tilbake til Gweru forrige torsdag, og utpå dagen på fredag tok jeg turen innom kontoret for å hilse på før jeg fartet videre for å hilse på flere. Det var en noe overrasket nordmann som entret kontoret når det ikke var Simba som satt bak datamaskinen. Det ble en kjapp hils på sekretæren for de paralympiske lekene vi skal arrangere i April, før jeg evakuerte ut til Mkoba i håp om at damelaget hadde trening. Ut fra det jeg har hørt om forholdet til opptreningsperiode hadde jeg egentlig ikke noe håp om at de faktisk hadde begynt å trene igjen allerede nå. Men siden laget havnet så langt ned i serien må de spille kvalifiseringskamper, og da hadde de, til min store glede, startet med treninger igjen. Det var et meget gledelig gjensyn for både meg og spillerne selv om jeg nesten ble hoppet ned.

Etter å ha sovet gjennom helgen bar det rett på jobb på mandag, og det blir nok ikke mye fritid de nærmeste ukene. De paralympiske lekene er under planlegging, men det er ikke så mye som er ordnet så det blir nok rikelig med møter fremover. Nå i helgen har vi workshop, og om ikke lenge har vi (IKU gjengen) innlevering av eksamen. Egentlig så blir det herlig å ha noe å gjøre hele tiden, og det skal jo alltids bli tid til litt braai og sosialt innimellom slagene.

Det øves på vekslinger utendørs.

Kan jo nevne litt fra her om dagen når jeg var og observerte en kroppsøvingstime på Chaplin high school. På programmet denne perioden står det friidrett, og denne timen skulle bestå av stafetter. Hadde jeg vært den som underviste hadde jeg planlagt en rekke ulike stafetter med ulike elementer, men her er det ikke snakk om sånt tull. Fokuset denne timen var å veksle med stafettpinnen, og av omtrent 40 elever var det under halvparten som var i bevegelse samtidig. Bevegelsen besto i å gå to steg fremover, løfte armen med pinnen, og plassere pinnen i håndflaten til den foran. Dere skulle sett hvor andpusten elevene ble av dette, og det var jo helt rolig fra alle de andre. Det er egentlig ganske utrolig når temaet er stafetter at læreren ikke har en eneste stafett i løpet av timen, eller er det bare jeg som er rar?

Voldsomt med aktivitet når det øves på vekslinger.

Dagen etter stakk jeg på ny innom skolen, og da hadde de flyttet seg ut for å få litt bedre plass, selv om dette ikke ga noe utslag i økt aktivitetsnivå. Jeg fikk også gleden av å se hva lærerne gjør med de som kommer for sent. Se for deg at du strekker ut hånden og åpner håndflaten som når du skal håndhilse, men i stedet for en hånd som lander i hånden din er det en flat pinne som kommer rasende ned og lager et herlig ”smækk”. Lurer egentlig på om det hjalp når de skulle øve vekslinger senere i timen.

Dusjen vår, kanskje min beste venn!

Selv om slike hendelser skjer er det likevel godt å være tilbake i Gweru nå når alt er grønt her, fruktsesongen er i gang (litt glad i mango) og været er ypperlig (enn så lenge).

Fra fjellgeit til sofagris

Vi skriver 2013, selv om ganske mange rundt omkring i verden mente det skulle ende med 2012, og det kan trygt sies at året har fått en svært bedagelig start. I romjulen reiste Lina, Arnt og undertegnede til Zanzibar for å nyte sol og strandliv. Som selvutnevnt fjellgeit er jo ikke Zanzibar akkurat min våteste drøm, men det er jo lov å prøve noe nytt sånn av og til. De første dagene ble tilbrakt i Stone Town på et hotell som hadde velfungerende aircondition, og de fleste timene i løpet av døgnet ble brukt til å ligge i himmelsengen.

Regner med mitt faderlige opphav blir stolt av elektrikerarbeidet i Stone Town:P

Til ære for alle Freddie Mercury fans der ute. 

Stone Town er fødestedet til en av verdens største entertainere.

I løpet av mitt 25 år lange liv kan jeg aldri påstå å virkelig ha feiret inn i det nye året, og det var dermed klart for å prøve noe nytt igjen. Vi tok turen til Kendwa Rocks sammen med Ingrid og Janita (frivillige i Arusha) for en real nyttårsfest på stranden. Kvelden var fylt av musikk, danseshow, gjenfødelse, akrobatikk og raketter. På slutten av kvelden ble det også tid til et nattbad i svært så behagelig temperatur. Alt i alt en meget bra, men annerledes nyttårsfeiring.  

Ingrid og Lina har det over gjennomsnittet bra på nyttårsfeiring!:)

Fyrverkeri på Zanzibar i rundt 30 plussgrader.

Selfexplanatory

Etter å ha utforsket Stone Towns mange trange gater forflyttet vi våre late legemer over til østkysten for å kunne ligge som slakt noen flere dager. Kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort så lite på så mange dager, og 2013 har hittil vært et svært lite produktivt år. Som en super bonus på all denne latskapen har jo også kroppen blitt (nesten) helt ødelagt, og jeg burde virkelig begynne med litt opptrening når jeg returner til Zimbabwe. Fra å være ei fjellgeit i god form har jeg tatt turen innom strandløven og badenymfen, for nå å ende opp som en sofagris.

Det eneste vi egentlig har fått inn av aktivitet er litt snorkling, og i morgen blir det kanskje en tur til Prison Island for å ri på skilpadder (veldig lite populært visstnok).

Det mest klisjéaktige bildet noensinne?

Sier som Prof. Farnsworth i Futurama;

 "a man can dream though, a man can dream!"

Som dere skjønner av lengden på innlegget har jeg egentlig ikke så mye å skrive om, rett og slett fordi vi ikke har gjort noen ting. Vi har jo også fått sett litt på tour de ski også, selv om det ikke er bare bare å få tilgang til nrk sin nett-tv.

Avslutter innlegget med å ønske alle et riktig godt nytt år, og det nye året må bli like innholdsrikt som det forrigeJ

Én dag, stort nederlag!

For et år siden satt jeg hjemme og feiret jul i kjente og kjære omgivelser. Nå, et år senere ligger jeg i en himmelseng på Zanzibar og skriver blogginnlegg. Året 2012 har rast unna, og det må kunne sies å ha vært et meget bra år. Ser man bort fra den siste tiden har 2012 vært et fantastisk år.

Juleferien startet 9. Desember i Cape Town, og helt frem til den 16. gikk jo alt på skinner. Men selve høydepunktet i ferien stod for tur, og jeg hadde sett frem til å kunne stå på toppen av Kilimanjaro på juleaften. Problemet med høye forventninger er at fallhøyden er så vanvittig stor dersom noe går galt, og det startet jo egentlig ganske tidlig å gå galt. Når vi landet på JRO (flyplassen) har jo selvsagt bagasjen ikke fulgt med på reisen.

Her følger et godt reisetips til de som skal fly dit; IKKE mist bagasjen. Verken personalet på flyplassen eller hotellet var interessert i å hjelpe oss i søken etter bagasjen, og det kan vel nevnes at noen nordmenn var ganske amper den dagen.

Utover ettermiddagen og kvelden diskuterte vi en del frem og tilbake om vi skulle prøve å utsette avmarsj en dag i håp om å få bagasjen. Diskusjonen endte med at vi skulle ta en avgjørelse dagen etter.

Det var riktignok ikke bare bagasjen som var problemet, men undertegnede hadde også problemer med en vond mage. Utover kvelden den 17. blir det bare verre, og det meste som kommer inn, renner fort ut igjen. Etter å ha tømt alt både den ene og andre veien kunne jeg rundt 3 på natten sette meg ned i sofaen for å roe ned, før jeg sovnet nærmere 5.

Det hele endte med at vi utsatte avmarsjen en dag i håp om at jeg skulle kvikne til, og at bagasjen kanskje skulle komme seg frem. Bagasjen kom og jeg ble ”frisk” i løpet at av kvelden den 18.

Den 19. Desember tok vi fatt på første etappe opp mot Kilimanjaro, og det var en lystig gjeng som startet med friskt mot. De første dagene gikk lett som en lek, og humøret var på topp. Ruten vi gikk var en 8-dagers rute, og inkludert akklimatisering. Fjerde dagen skulle vi opp til 4600 og ned igjen til 3900, og det var denne dagen problemene begynte å melde seg for min del. Etter å ha hostet litt smått de foregående dagene, begynte hosten å bli tyngre i takt med pusten. Mens de tre andre fortsatte sprekt mot 4600, vendte jeg ned mot camp på 4450. På turen ned fikk jeg virkelig merke hva høyden kan gjøre med en. Vondt i hodet får man jo høre er ganske vanlig, men det var ingenting mot den svimmelheten som meldte seg. Vanligvis er jeg ganske kjapp og lett i steget på tur ned fra fjell, men nå så jeg nok mer ut som en russisk dranker. Fremme ved camp hadde jeg store problemer med å holde meg på føttene og satte meg raskt ned i matteltet. Dessverre tok det ikke lange tiden før jeg måtte opp igjen for å ”lokke på æljen”. Husker egentlig ikke så mye mer fra den dagen, men tok en tidlig kveld i håp om bedring. Det ble aldri noen bedring, og dagen etter var eventyret over og nederlaget et faktum. For helsens skyld var det veldig smart å snu, men for stoltheten var det verre.

Det var da en kort beretning om et av mine største nederlag, og om ei julefeiring som gikk rett i dass, bokstavelig talt! Er fortsatt ikke helt på topp igjen, verken fysisk eller humørmessig, men satser på at Zanzibar har noe magisk i ermet.

Desember i bilder

Da er lenge siden sist jeg har skrevet, og med god grunn synes jeg i alle fall. Kort fortalt har det vært studieuke i Cape Town med påfølgende turistdager i Cape Town før vi la ut på roadtrip til Port Elizabeth. Velger å la bildene tale for seg selv!

Hele gjengen samlet etter bestått eksamen.

University of Western Cape

Arkitektur med litt standard i sentrum i Cape Town.

Johanne møter helten sin på tur ut til Robben Island.

Håndstående på Robben Island med Table Mountain i bakgrunnen.

Kvalitetsvask på Robben Island.

Detalj fra en dusj.

Kalle nyter utsikten over Cape Town fra Table Mountain.

Jeg og Ingrid tar sats.

Cape Town

Nye bestekompisen min?

So close to Antarctica, but yet so far!:(

Kalle, Therese, meg og Per Christian ved Cape Point.

Flott natur på turen fra Cape Point til Cape Town.

Mer flott natur.

Johanne er glad for å bli tatt bilde av,

 eventuelt glad for at vi har hentet leiebilen.

Klar for roadtrip med norsk flagg og norsk elg.

Cape Agulhas, Afrikas sørligste punkt

Arnt nyter litt drikke på stranden ved Cape Agulhas.

Middag i Knysna 13. desember.

Lina, meg, Arnt og Ingrid koser oss med middagen.

Vivian er klar for å gå luciatog.

Merket for livet igjen.

Oops I did it againg, but this time it was even more awesome!

Tre fornøyde adrenalinjunkier etter å ha fullført Bloukrans Bridge Bungy.

Skilt langs motorveien retning Port Elizabeth, 

300 meter senere står det et lass med haikere.

Siden jeg er lat orker jeg ikke skrive altfor mye om ferien, men kan henvise dere til Lina sin blogg som har mer utfyllende rapporter om både studieuken og ferien. Sitter nå på hotellet i Moshi og er ikke helt i toppslag. Det er jo supert når vi skal starte på turen opp til Kilimanjaro i morgen. I tillegg er bagasjen vår på avveie. Egentlig burde jeg vært fly forbannet (noe jeg egentlig er), men får bare si; TIA.