Det sies at det tar ca. tre uker for en god akklimatisering,
og tilnærmet tre år for en fullkommen. Med det i tankene reiste jeg fra
Zanzibar i visshet om at eventuell varme i Zimbabwe skulle bli enkelt å
håndtere. Selv for en isbjørn som meg fungerte dette overraskende bra, for når
vi befant oss i Harare og hadde evaluering midt i januar må jeg innrømme at 20
grader og overskyet var en anelse kjølig. Selvsagt ikke i nærheten av deilige
-30 som det er hjemme i Dalsbygda, men nok til at tanken på finne frem en
genser eller bukse streifet meg.
Etter å ha forlatt strandløven på Zanzibar, er det
arbeidshesten jeg håper å kunne stifte bekjentskap med de neste ukene og
månedene. Jeg er flau på egne vegne over hvor latterlig dårlig form jeg er i.
De fleste ”ferier” jeg har pleier å få meg i bedre form, mens nå har det vært
helt motsatt, og jeg håper og tror det er siste gang jeg gjør så lite over en
så lang periode. Tiden som kommer må derfor brukes til opptrening til et
akseptabelt nivå hva fysiske prestasjoner angår. Når jeg har trent de siste par
årene opplevde jeg svært sjelden å bli skikkelig støl dagene etterpå, og det
var takket være allsidig og mye trening. Den neste måneden derimot, vil i stor
grad bli preget DOMS om jeg kjenner meg selv rett. Lurer du på hva DOMS er? kan
du enten spørre her, eller søke det opp på nett;)
Treningsrommet de neste månedene.
Mer "down and dirty" får du det ikke!
Jeg kom tilbake til Gweru forrige torsdag, og utpå dagen på
fredag tok jeg turen innom kontoret for å hilse på før jeg fartet videre for å
hilse på flere. Det var en noe overrasket nordmann som entret kontoret når det
ikke var Simba som satt bak datamaskinen. Det ble en kjapp hils på sekretæren
for de paralympiske lekene vi skal arrangere i April, før jeg evakuerte ut til
Mkoba i håp om at damelaget hadde trening. Ut fra det jeg har hørt om forholdet
til opptreningsperiode hadde jeg egentlig ikke noe håp om at de faktisk hadde
begynt å trene igjen allerede nå. Men siden laget havnet så langt ned i serien
må de spille kvalifiseringskamper, og da hadde de, til min store glede, startet
med treninger igjen. Det var et meget gledelig gjensyn for både meg og
spillerne selv om jeg nesten ble hoppet ned.
Etter å ha sovet gjennom helgen bar det rett på jobb på
mandag, og det blir nok ikke mye fritid de nærmeste ukene. De paralympiske
lekene er under planlegging, men det er ikke så mye som er ordnet så det blir
nok rikelig med møter fremover. Nå i helgen har vi workshop, og om ikke lenge
har vi (IKU gjengen) innlevering av eksamen. Egentlig så blir det herlig å ha
noe å gjøre hele tiden, og det skal jo alltids bli tid til litt braai og
sosialt innimellom slagene.
Det øves på vekslinger utendørs.
Kan jo nevne litt fra her om dagen når jeg var og observerte
en kroppsøvingstime på Chaplin high school. På programmet denne perioden står
det friidrett, og denne timen skulle bestå av stafetter. Hadde jeg vært den som
underviste hadde jeg planlagt en rekke ulike stafetter med ulike elementer, men
her er det ikke snakk om sånt tull. Fokuset denne timen var å veksle med
stafettpinnen, og av omtrent 40 elever var det under halvparten som var i bevegelse
samtidig. Bevegelsen besto i å gå to steg fremover, løfte armen med pinnen, og
plassere pinnen i håndflaten til den foran. Dere skulle sett hvor andpusten
elevene ble av dette, og det var jo helt rolig fra alle de andre. Det er
egentlig ganske utrolig når temaet er stafetter at læreren ikke har en eneste
stafett i løpet av timen, eller er det bare jeg som er rar?
Voldsomt med aktivitet når det øves på vekslinger.
Dagen etter stakk jeg på ny innom skolen, og da hadde de
flyttet seg ut for å få litt bedre plass, selv om dette ikke ga noe utslag i
økt aktivitetsnivå. Jeg fikk også gleden av å se hva lærerne gjør med de som
kommer for sent. Se for deg at du strekker ut hånden og åpner håndflaten som
når du skal håndhilse, men i stedet for en hånd som lander i hånden din er det
en flat pinne som kommer rasende ned og lager et herlig ”smækk”. Lurer egentlig
på om det hjalp når de skulle øve vekslinger senere i timen.
Dusjen vår, kanskje min beste venn!
Selv om slike hendelser skjer er det likevel godt å være
tilbake i Gweru nå når alt er grønt her, fruktsesongen er i gang (litt glad i
mango) og været er ypperlig (enn så lenge).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar