Én dag, stort nederlag!

For et år siden satt jeg hjemme og feiret jul i kjente og kjære omgivelser. Nå, et år senere ligger jeg i en himmelseng på Zanzibar og skriver blogginnlegg. Året 2012 har rast unna, og det må kunne sies å ha vært et meget bra år. Ser man bort fra den siste tiden har 2012 vært et fantastisk år.

Juleferien startet 9. Desember i Cape Town, og helt frem til den 16. gikk jo alt på skinner. Men selve høydepunktet i ferien stod for tur, og jeg hadde sett frem til å kunne stå på toppen av Kilimanjaro på juleaften. Problemet med høye forventninger er at fallhøyden er så vanvittig stor dersom noe går galt, og det startet jo egentlig ganske tidlig å gå galt. Når vi landet på JRO (flyplassen) har jo selvsagt bagasjen ikke fulgt med på reisen.

Her følger et godt reisetips til de som skal fly dit; IKKE mist bagasjen. Verken personalet på flyplassen eller hotellet var interessert i å hjelpe oss i søken etter bagasjen, og det kan vel nevnes at noen nordmenn var ganske amper den dagen.

Utover ettermiddagen og kvelden diskuterte vi en del frem og tilbake om vi skulle prøve å utsette avmarsj en dag i håp om å få bagasjen. Diskusjonen endte med at vi skulle ta en avgjørelse dagen etter.

Det var riktignok ikke bare bagasjen som var problemet, men undertegnede hadde også problemer med en vond mage. Utover kvelden den 17. blir det bare verre, og det meste som kommer inn, renner fort ut igjen. Etter å ha tømt alt både den ene og andre veien kunne jeg rundt 3 på natten sette meg ned i sofaen for å roe ned, før jeg sovnet nærmere 5.

Det hele endte med at vi utsatte avmarsjen en dag i håp om at jeg skulle kvikne til, og at bagasjen kanskje skulle komme seg frem. Bagasjen kom og jeg ble ”frisk” i løpet at av kvelden den 18.

Den 19. Desember tok vi fatt på første etappe opp mot Kilimanjaro, og det var en lystig gjeng som startet med friskt mot. De første dagene gikk lett som en lek, og humøret var på topp. Ruten vi gikk var en 8-dagers rute, og inkludert akklimatisering. Fjerde dagen skulle vi opp til 4600 og ned igjen til 3900, og det var denne dagen problemene begynte å melde seg for min del. Etter å ha hostet litt smått de foregående dagene, begynte hosten å bli tyngre i takt med pusten. Mens de tre andre fortsatte sprekt mot 4600, vendte jeg ned mot camp på 4450. På turen ned fikk jeg virkelig merke hva høyden kan gjøre med en. Vondt i hodet får man jo høre er ganske vanlig, men det var ingenting mot den svimmelheten som meldte seg. Vanligvis er jeg ganske kjapp og lett i steget på tur ned fra fjell, men nå så jeg nok mer ut som en russisk dranker. Fremme ved camp hadde jeg store problemer med å holde meg på føttene og satte meg raskt ned i matteltet. Dessverre tok det ikke lange tiden før jeg måtte opp igjen for å ”lokke på æljen”. Husker egentlig ikke så mye mer fra den dagen, men tok en tidlig kveld i håp om bedring. Det ble aldri noen bedring, og dagen etter var eventyret over og nederlaget et faktum. For helsens skyld var det veldig smart å snu, men for stoltheten var det verre.

Det var da en kort beretning om et av mine største nederlag, og om ei julefeiring som gikk rett i dass, bokstavelig talt! Er fortsatt ikke helt på topp igjen, verken fysisk eller humørmessig, men satser på at Zanzibar har noe magisk i ermet.