Anklagelser, ironi og neste års sommerkolleksjon

Nå er det over to måneder siden jeg kom til Afrika, og snart to måneder i Zimbabwe. Fortsatt er det veldig surrealistisk å være her nede, og det er noen dager vanskelig å skjønne at man faktisk er her. For mange høres det kanskje rart ut, men det kan nok ha mye med at vi ikke er her som turister eller at det er noe spesifikt vi ønsker å oppnå med oppholdet vårt. Programmet er jo et kulturelt utvekslingsprogram, og det bidrar til at opplevelsen blir ganske annerledes. Som turist styrer du mange av opplevelsene selv, mens vi i stor grad egentlig ikke vet hva vi møter. Vi som reiser nedover tror jo at tidligere frivillige og koordinatorene kan si noe mer om hva vi møter, men det som blir sagt er antydninger mer enn svar. Jeg er egentlig veldig takknemlig for at jeg har en personlighet som ofte kan preges av likegyldighet, og dermed bare trekke på skuldrene eller flire av situasjoner som egentlig burde føre til sterkere reaksjoner.

Ved flere anledninger har jeg vært ganske fristet til å starte diskusjoner, men orker ikke bryet når jeg skjønner at det som blir sagt aldri vil bli vurdert engang.

Meg og en del av spillerne fra Ndlovu, 

forsåvidt et bilde som ikke har noen sammenheng med innlegget.

Du vil kanskje ha et eksempel på en slik situasjon? Null stress. Av høflighet og respekt lar jeg jo selvsagt være å nevne navn i denne situasjonen. Jeg satt og pratet med en person, og jeg skulle til å legge ipoden min ned i sekken da vedkommende lurte på hvilken musikk jeg hørte på, og ville gjerne ta en liten kikk på sangene jeg hadde på ipoden. Vi prater jo litt løst og fast om musikken, og lar vedkommende høre på litt norsk musikk blant annet. Konserter spretter inn i samtalen, og vedkommende lurer selvsagt på om jeg hopper og synger med på konserter. Det er jo ganske vanlig, og jeg er ikke så unormal at jeg står/sitter som en gråstein på konsert. Jeg trekker jo frem noen band jeg gjerne skulle vært på konsert med også, og sier at på en slik konsert kunne jeg vært enda mer ekstatisk. Så lurer det seg frem en aldri så liten påstand fra vedkommende at å være ekstatisk over musikk uten kristent budskap er å tilbe satan. Jeg ble da stemplet som en satanist, neppe av den verste sorten vil jeg tro, og viste jo egentlig ikke om jeg skulle le eller gråte. Fristelsen til å ta en litt humoristisk (for min del) diskusjon ble for sterk, og jeg spurte om homofile musikere og deres tilskuere var ekstra satanistisk. Selvfølgelig var det enda verre. Jeg nevnte jo både Elton John og Queen, og deres tilhengere som automatisk ble satanister. For vedkommende kunne ekte ekstase kun komme fra musikk basert på kristne ytringer, og som fremmet Jesus/Gud på en kristen måte. Det hele ble bare en komisk og ganske festlig samtale for min del, men har en anelse om at vedkommende var ganske alvorlig med sine utsagn.

I slike situasjoner er det kjekt å kunne trekke på skuldrene og bare være litt likegyldig. Det er fort gjort å grave seg ned viss man skal bry seg om mange slike budskap, og fortvilelsen vil nok spre seg fort.

Hyggelig lesning på en søndag før avreise til Gokwe.

Hjemme i Norge er vi godt vant med bruken av ironi og sarkasme. Selv om folket i Zimbabwe ikke helt forstår ironi når det brukes i språket er det rikelig med ironi i landet for det. Er jo ikke sikkert de lokale er enige med meg, men det får så være.

Homofili er forbudt i Zimbabwe, og visstnok en alvorlig forbrytelse. Man kan jo ikke ha satanister løpende rundt i landet! Det ironiske er (med vestlige øyne) at gutter som leier hverandre er helt greit, og et vanlig syn i løpet av dagen. Folket i Zimbabwe er veldig vennlige, og de mener det selv også,  men de fleste hus er gjerdet inn med høy mur for å holde folk (naboen?) utenfor.

Økonomien i Zimbabwe er ikke på topp for tiden, og har vel ikke vært det på mange år. Mye er takket være sanksjoner fra FN, men regjeringen kan kanskje takke seg selv litt også? Anywho, landet er vel et at de rikeste når det kommer til naturressurser fordelt på areal.

Av mineraler som finnes i landet kan det nevnes; gull, kobber, krom, uran, platina, diamant og et par andre som ikke er så "mye" verdt. Som om ikke det er nok er jordsmonnet svært godt, og det er mulig å dyrke stort sett det meste her.

Det meste ligger til rette for å kunne ha en god og stabil økonomi, men den gang ei.

Som siste punkt har jeg en liten bagatell, men som mange kanskje er enig i. Har du noen gang vært på en turistattraksjon der de ikke har hatt postkort? Det har jeg, én gang. I helgen var vi til Great Zimbabwe, står blant annet på UNESCO´s verdensarvliste, men når jeg skulle kjøpe noen postkort fikk jeg et lite sjokk. De hadde ingen postkort. En av de mest kjente attraksjonene i Zimbabwe kan dermed skryte av å ikke ha postkort. Viss noen der ute vet om andre verdensarvsteder som ikke har postkort, let me know! Skulle kanskje hatt et bilde av det tomme postkortstativet? 

Gokwe vartet opp med ingen strøm og lite vann,

da er det kjekt med ipod og notatbok.

Nå har du kanskje lyst til å høre litt om Great Zimbabwe?

I god afrikansk stil kan jeg si at det kommer i løpet av uken, men endringer kan forekomme uten advarsel! 

Skypumpe (liten sådan) på Mkoba Stadium

Jeg syns det er litt festlig å ha innlegg som tar for seg mer enn bare ett emne, og liker særlig godt bilder som egentlig ikke har noe med innlegget å gjøre. Det har kanskje blitt i overkant i dette innlegget, men holder stimen og avslutter med en liten notis som, mot normalen, har et passende bilde.

Det er visstnok slik at enhver blogger burde ha med en beskrivelse og bildebevis på "dagens outfit". Som nevnt over er jeg ganske likegyldig, og kanskje særlig når det kommer til klær. Skal ærlig innrømme at jeg husker vel egentlig ikke sist jeg faktisk brukte en god slant på klær. Dette har jo en litt negativ konsekvens har jeg funnet ut, og det er at mange av de klærne jeg har med ned hit er så gamle at de har sentimental verdi. Call me an old softie, men det er faktisk sant. Dagens outfit (rettere sagt en dag for en/to uker siden outfit) består av en svært herlig turshorts type 10? år gammel. T-skjorta er jo faktisk av nyere dato, dvs. under fem år. Catwalken for anledningen er en åpen kullgruve i Gokwe, som faktisk hadde selvantent for mange år siden og fortsatt brant. Lukten og varmen kan ikke beskrives, og bør (for helsens skyld? ikke) oppleves. 

Neste års sommerkolleksjon vises ved en åpen kullgruve i Gokwe.

Ble nesten ferdig med innlegget før strømmen gikk, kjekt med bærbar maskin og mobilt internett:)

Fotball, såpeopera, tv-intervju og krasj

Jeg har fundert en stund på hvordan jeg skulle starte dette innlegget, men har kommet frem til at en beklagelse er det første som burde gjøres. Den første jeg må beklage ovenfor er Fredrik (koordinator fra NIF). En liten stund tilbake hadde jeg besøk av Fredrik, og i den anledning tok vi en tur til Harare for å se  ”The Warriors” (herrelandslaget i fotball) spille mot Angola i kvalifiseringen til Africa Cup. De vant 3-1, men det jeg skal frem til er reisen tilbake til Gweru. Vi fant en flott liten minibuss, som i god afrikansk stil ble stappet til dekkene nesten eksploderte. Jeg satte meg selvsagt i baksetet siden jeg syntes det var så koselig å sitte med vridd overkropp, eller sitte foroverlent og støtte hodet til setet foran. Det mest positive med å sitte i baksetet er at man ikke har mulighet over hodet til å se speedometeret, og det er rikelig med folk foran deg til å ”dempe” en eventuell kollisjon. Når vi hadde overlevd turen helt frem til Kwekwe (6 mil fra Gweru), hadde ikke minibussen lyst til å kjøre lengre (den skulle egentlig til Bulawayo), så vi ble stappet inn i en combi. Underveis passerte vi en mindre bilulykke, og ble enige om at dette var siste gang vi reiste på nattestid i en zimbabwes sjarmerende minubusser.

Helgen som var ble jeg med Chipembere Queens til Harare som en del av støtteapparatet. Oppmøte var rundt 16.00, men vi reiste fra Gweru først litt før 21.00. I dette tilfellet var ikke bussen stappet til bristepunktet, men det hjelper ikke stort når man blir plassert i forsetet og til sin store glede oppdager at setebeltet ikke akkurat er tipp topp. Takket være at lyset på dashbordet gåent, kunne jeg heldigvis ikke se speedometeret denne gangen heller.

På bakgrunn av dette vil jeg beklage så meget til Fredrik.

En annen beklagelse går til faderen. Det 20(?) år gamle siemens håndkleet ditt har begynt å rakne, og ser ikke ut til å komme tilbake til Norge. Sorry fatter!

Befaring på Chaplin high school i forbindelse med ZNPG.

Det ovennevnte fotballaget er en historie for seg selv, som jeg gjerne vil fortelle (men kanskje ikke burde?). Jeg tror faktisk det var første uken i Gweru jeg stiftet bekjentskap med laget, og ble vitne til noe som har utviklet seg til en vaskeekte såpeopera. Hittil i sesongen har laget spilt én uavgjort og resten tap, men i dette tilfellet vil jeg ikke tilskrive spillerne ansvaret. De første par ukene ble jeg vitne til en spillergruppe som ble offer for et inkompetent styre, som antakeligvis er mer interessert i sponsorpengene enn spillerne. Den første treneren jeg hilste på var borte uken etter, og treneren som var der andre uken hadde 3(?) treninger før det kom en ny trener. Nå har også den tredje treneren blitt suspendert, og jentene står igjen med en assistenttrener som styret ikke vil ha. Jeg vet ærlig talt ikke om ordet inkompetent er dekkende nok for denne situasjonen.

Forrige hjemmekamp kom det naturlig nok flere hendelser som er med på å vise hvor dårlig det står til med organisatoriske evner hos styret/lagledelsen. Grunnen til at jeg nevner både styret og lagledelsen er at jeg enda ikke helt vet hvem som foretar avgjørelsene som blir tatt. Uansett, under hjemmekampen kolliderte to spillere og den ene fikk en skikkelig trøkk mot hodet. Hun var meget omtåket og ble tatt med til sykehus. Blodprøver som ble tatt viste et veldig lavt glukosenivå i blodet, og det var tydelig tegn på at inntaket av næring hadde vært svært mangelfullt. Etter kampen hadde også en av de andre spillerne svimt av på tur hjem, og grunnen var mangel på mat og drikke. Spillerne får betalt, og de skal ha mulighet til å skaffe seg egen mat, men det hjelper lite når pengene for frokosten blir delt ut etter kampen. Styret prøver å spare inn penger ved å bruke lite på både mat, transport og overnatting, men det som blir spart inn blir ikke gitt som lønn til spillerne. Ved flere anledninger har spillerne latt være å møte på trening, og når de møter på trening kommer de ofte sent. Det meste rundt laget virker svært kaotisk, og jeg lurer på om det faktisk er mulighet å få rettet opp på noe. Når det begynner å gå utover helsen til spillerne er det slettes ikke bra.

Men det å få rettet opp kan by på utfordringer. De ulike partene har prøvd å invitert andre parter til møter, men nektet å møte opp. For å kunne få til en løsning ser det ut som om SRC eller en annen utenfor klubben må kalle inn samtlige til møte. Jeg har lekt litt med tanken, men dersom spillerne inviteres er jeg redd for at kritikk fra de kan resultere i oppsigelse eller begrenset spilletid.

Enhver såpeopera må jo også inneholde litt dramatikk, og denne historien er jo intet unntak. I Harare spiste vi lunsj etter kampen på et ungdomssenter, og rett før lunsjen ble servert begynte det folk å samle seg utenfor på parkeringsplassen. Stadig flere kom til, og jeg måtte jo ut for å se hva som foregikk. Jo da, det hadde vært litt action. Ut av gjerdet stakk snuten av en bil. Det ”festlige” er av det var et kryss rett utenfor gjerdet, og ferdighetene til sjåføren kan vel ikke sies å være de beste. Vedkommende begikk sikkert den gode gamle ”gass i stedet for brems” blunderen. Uansett var det ganske komisk å se antallet folk som strømmet til for å hjelpe, og spesielt når det diskuteres hva som bør gjøres. Jeg koste meg godt på sidelinjen, og tenkte at mine problemløsende evner skulle få hvile siden det så ut som afrikanerne trengte å trene de mer enn meg. Utrolig nok startet bilen på første forsøk etter de hadde fått den ut fra gjerdet, imponerende.

Bilen i gjerdet blir forsøkt dratt ut.

Etter ganske mange forsøk og justeringer fikk de den ut.

Dette er nok ikke det siste kapittelet i historien om fotballaget. Stay tuned for more!

Fotballtrening på Ndlovu

En mer morsom og positiv opplevelse skjedde også i Harare. Under fotballkampen hadde et tv-team fra zbc sett at jeg stod på sidelinjen, og hadde veldig lyst til å vite litt mer. Dette endte opp i et tv-intervju som ble sendt dagen etter, og noen flere ganger etter det. Når vi så det her i huset ble det stor latter blant resten av familiemedlemmene, og det hele var mest moro. I Norge tror jeg ikke det hadde vært så stort at det var en idrettsfrivillig tilstede på en fotballkamp, men her er det god nok grunn til å foreta et skikkelig intervju. Men jeg skulle ønske nyhetsoppleseren hadde gitt etternavnet mitt et forsøk, det hadde vært moro.

Zimbabwes nye rikskjendis?

I dag går turen til Kwekwe for en kveld og natt, før turen går videre til Gokwe på mandag morgen. I Gokwe blir det workshop frem til torsdag, jiyhaa!

Avslutter med seirende fotballgutter, og ja, det er transporten vår.

Litt rødt, grønt og brunt, men mye hvitt

Før jeg reiste nedover til Zimbabwe fikk jeg høre flere ganger at det kom til å bli mye venting her nede, og at arbeidsoppgavene kom til å komme sånn litt etter hvert. Dum som jeg er gikk jeg jo fem på, og forventet noen avslappende uker til å begynne med før jeg kunne gjøre noe fornuftig. Situasjonen skulle vise seg å bli ganske annerledes. Det var først denne uken jeg gikk rundt og virkelig kjedet meg. Jeg møtte opp på Ndlovu (youth club) i den tro at det skulle være rikelig med barn og ungdom som ønsket litt aktivitet, slik det pleide å være. ”Dessverre” hadde skolen startet opp igjen, og jeg satt der egentlig for meg selv og tvinnet tommeltotter. Det var da bare å sette seg ned, og vente til fotballtreningen skulle starte kl. 14.00. I god ”african time” stil startet ikke treningen før 15.15, og det var da bare en håndfull ungdommer som møtte opp. For meg er det helt greit at ungdommen dropper trening til fordel for skole, men alle er nok ikke enig med meg på det punktet.

Trygg transport av TO fotball-lag.

Sett bort fra den ene dagen med kjedsomhet er det nok å henge fingrene i. Midlands provinsen skal holde ZNPG (Zimbabwe national paralympic games) neste år, og jeg er selvsagt en del av ”styret”. I den forbindelse ble det holdt en workshop nå på fredag, og her i Afrika er nok ikke begrepet ”jo flere kokker, jo mere søl” særlig utbredt. I tillegg er det på alle møter og eventer svært viktig å presentere ”viktige” personer, og gjerne bruke 10-15 min på dette. Foreløpig sitter jeg i et hjørnet og holder munn, men kommer garantert til å nevnet effektivitet på diverse evalueringsmøter.

På et av møtene i forkant av workshopen ble jeg forespurt av ansvarlig for markedsføring om jeg ikke kunne lage en arbeidsplan for å starte opp en volleyball-liga. Planen er jo ikke spikret, men i begynnelsen av oktober skal vi prøve å få holdt et informasjonsmøte for interessert klubber. På bakgrunn av dette, og noen egne planer, antar jeg at det kommer til å bli rikelig med arbeidsoppgaver fremover, og at dagene kommer til å gå fortere enn jeg hadde forespeilet meg.

Nå lurer du kanskje på hvordan en vanlig dag under den afrikanske solen ser ut?

Nok en solnedgang, denne gang fra MSU 

(Midlands State Univerity).

Vel, nå skal du høre:

En vanlig dag starter gjerne sånn rundt 06.00, og da i form av at solen bryter horisonten for å plage hanen i bakgården til den galer. Jeg pleier å sovne igjen ganske raskt (les: starter på jobb 09.00), og har ikke planer om å stå opp før 08.00. Men i Gweru har de syklende brødselgere, og de farter rundt i nabolaget her stort sett hver dag. Hvordan kan en sovende nordmann vite det? En nordmann kjenner igjen lyden av ei sauebjelle på mils avstand, og hvilken elskverdig klang den gir rett utenfor soveromsglasset! Etter å ha sovnet nok en gang er det snart på tide med min egentlig vekkerklokke, mobilen. Tro det eller ei, men jeg har for første gang egen telefon, tror ikke min trofaste nokia tålte reisen ned hit. Nok om det, frokosten blir servert, av hushjelpen, når jeg har kommet meg opp av sengen, og den består av 3/4 brødskiver, en kopp te, og 2 kakestykker. 

En helt vanlig frokost.

Tror vertsfamilien har skjønt at jeg liker peanøttsmør på brødskivene bedre enn kokt potet, for poteten har jeg ikke sett på flere dager. Etter frokosten slenger jeg 5 liters dunken med vann/is ned i sekken og rusler  noen hundre meter for å komme til veien der combiene passerer. Combi (commuter omnibus) er den vanligste transportmåten her i Zimbabwe. Det er ganske enkelt en Toyota Hiace, eller lignende kassebil, som har blitt utstyrt med litt flere seter. Skriftlig begrensning er 15, jeg har opplevd 23 voksne i en combi. Bussturen koster normal 4 rand (ca. 3 kroner), eller 2 rand på kortere ruter. 

Et rykende ferskt eksemplar av en 2-dollarseddel.

Etter å ha tuslet inn døren på kontoret sitter Simba smilende bak PC´n og hilser. Etter litt informasjonsdeling bærer det videre ned i sentrum for å ta en ny combi til et av sentrene. Hittil har jeg stort sett vært på Ndlovu, siden det er der aktiviteten har vært høy. Jeg hopper av combien og rusler på nytt noen hundre meter. Siden jeg har vært der en del ganger begynner mange å kjenne meg igjen, og jeg hører jevnlig: how are you?, mrungo og veggie/vega.

Jeg ankommer Ndlovu rundt 10.00, og det første jeg gjør er stort sett å hente volleyball og nett. Når jeg ankom senteret var det kanskje 10 barn/ungdommer der, men når jeg har fått satt opp nettet er antallet økt til rundt 25. Det er ikke stort jeg behøver å gjøre, men prøver å få implementert litt grunnleggende ferdigheter, hvilket ikke er enkelt når aldersspennet er fra 7-18 år. Volleyballøkta varer alt fra 1-4 timer. Jeg prøver å få kastet i meg litt lunsj rundt 13, og spretter rett ut igjen for å være med å forberede fotballtreningen som starter 14.00. De ansatte på senteret pleier å kose seg med lunsj i godt over en time (undres hva de gjør, for porsjonene er ikke så store), og jeg må derfor være litt vakt på senteret. Fotballtreningen ledes av to frivillige i nærområdet, og jeg prøver å bidra viss jeg føler det er behov for det. Treningen varer ofte til 17.00, og jeg er ganske imponert over at ungene holder ut så lenge. Noe støvet og solbrent tusler jeg til veien der combiene suser forbi og drar tilbake til kontoret for ”debriefing” før jeg hopper på neste combi hjem. Når jeg kommer hjem er det å hoppe i dusjen (viss det er vann), og få servert middagen.

Middag. Kjøttmengden er for anledningen 3-doblet.

Det er selvsagt store variasjoner fra dag til dag, og endringer skjer brått men dog ikke uventet. Er det en ting du bør vite om samfunnet her, er det at tidsskjema og planlagte aktiviteter endres fort uten forvarsel.

I helgene har det blitt mye fotball, og vet ikke om det er positivt eller negativt. Selv om jeg ikke er noen stor fotballfan, er det interessant å se hvordan treninger og kamper blir organisert og gjennomført. De lokale her som er trenere tror nok jeg er superekspert når det kommer til fotball (les: toppserielaget for kvinner her i Gweru tror jeg skal redde de ut av bunnstriden), men skal ikke skryte på meg slike ferdigheter.

Fikk også til en tur til Antelope Park i dag. Rikelig med dyr, men grunnet et høyt prisnivå ble det med en liten game drive. Må også nevne at det er noen norske "frivillige" i Antelope Park, og det var deilig å kunne prate litt norsk igjen.  

Hvor er Willy?

En av mange sebraer i Antelope Park.

Nå har du kanskje lest gjennom innlegget og lurt på hva i all verden jeg mener med tittelen til innlegget. Ja, du får fortsette å undre;)

Adresse Gweru

Etter 17 dager i Afrika kom jeg omsider frem til stedet jeg skal være frem til Juni neste år. Stedet ligger omtrent midt i Zimbabwe og heter Gweru. Gweru er den fjerde største byen i Zimbabwe, og huser rundt 150 000 mennesker, et par millioner maur, noen og tusen bikkjer og ett ukjent antall fluer. Gweru er hovedsete i Midlands provinsen, og det er i denne provinsen jeg skal jobbe som frivillig. Det skal sies at jobben i hovedsak vil foregå her i Gweru, noe jeg er ganske takknemlig for.

Kontoret til SRC (Sports and Recreation Commission) er å finne ganske sentralt, rett ved siden av en statlig bygning. Dersom du mot formodning ønsker å finne kontoret er det å lete etter en lang kø med mennesker som står og venter på å få tak i pass, når du har funnet køen kjører du litt lenger og det vil åpenbare seg et skilt hvor det står SRC osv. Her finner du da ett hus, som i Norge vil kalles; et oppusningsobjekt med stort potensiale. Her i Zimbabwe huser det altså SRC og en vaktstyrke. Mye av Gweru er visstnok bygget omkring 1920-1940, og det er ikke gjort mye vedlikehold siden den tid. Veiene i nærområdet var fra 1930-tallet, de er asfaltert, ikke vedlikeholdt, men av overraskende godt kvalitet. Dette med tanke på hvor gammel de er. Det at ting og tang er litt forfallent virker ikke å plage befolkningen, og det skjønner jeg godt. For etter å ha vært her en stund plager det ikke meg heller nevneverdig. Altså et godt eksempel på menneskers tilpasningsdyktighet.

Balanserende steiner utenfor Harare. 

Skulle nesten tro noen hadde satt dem oppå hverandre med vilje

Den siste uken har stort sett gått med på å bli litt kjent med de to sentrene jeg skal jobbe hos store deler av året. Det ene senteret har vært ett virkelig praktanlegg, men som har blitt vandalisert gjennom årenes løp. På dette senteret er det mye aktivitet både i form av idrett, men også musikk. Blant annet må afrikas versjon av xylofon nevnes som et meget fengende instrument. Det andre senteret er det ikke et yrende liv, men det er innom noen sjeler i løpet av dagen. Enten for å spille noen slag sjakk, spille bordtennis på ett halvt bordtennisbord, loffe rundt ute eller leke med ball. Rett i nærheten av dette senteret trener også et damelag som spiller i toppserien i Zimbabwe.

Noen av ungdommene på Ndlovu Community Centre spiller volleyball.

I løpet av uken har jeg også opplevd å ikke helt ha retningsansen på G (les: sola går fra øst-nord-vest), tatt feil buss til endestasjonen for så å finne ut at det var rett buss likevel, at afrikanere sliter veldig med navnet mitt, at jeg sliter med å forstå afrika-engelsk til tider og at det å slappe av (les: venting) skjer sånn jevnt over flere ganger om dagen.

Det andre senteret jeg jobber hos. Chipembere betyr nesehorn.

Need I say more?

Familien jeg bor hos består av far, sønn, datter og ett barnebarn. Faren har opplevd svært mye i livet, og har besøkt store deler av Zimbabwe. Han har også opplevd hvordan landet har forandret seg etter frigjøringen fra britene. Heldigvis for meg er det en svært oppegående og liberal (i afrikansk målestokk) kar jeg har fått som far. Noen tradisjoner er det jo selvsagt, og særlig en er jeg svært glad for. Det er tradisjon at de yngste i huset vasker opp koppen etter måltider. Jeg vet jeg burde hjelpe til litt, men noen tradisjoner bør jo holdes i hevd, eller hva? Maten vet jeg spesielt modern har vært bekymret for. Det går bra med maten mutter, og den rinn itte tvers gjennom! Hjemme i Norge kan jeg vel sies å vært ganske glad i kraftig kost (les: 500g kjøtt/fisk/kylling i ett måltid). Her er den mengden nok for 5 personer, og det resterende på tallerkenen er enten ris, sadza eller pasta. Heldigvis har jeg en familie som virker åpen for annen mat, så det blir nok noen Vegard måltider utover høsten. For de som noen gang reiser til Zimbabwe, vær obs på at suppe her er det samme som saus i Norge, og saus her er mer som ketchup i Norge.

En annen ting angående mat er mango. Som de fleste vet er jo mango ganske godt, og spesielt fersk. Da var det en ganske god nyhet å få høre at i hagen her er det 4 mangotrær! På det største kun det ventes rundt 100-150 mangoer:D Med andre ord bli det bra når mangosesongen kjem i des/jan!

Litt leking på nasjonalstadion i Harare.

Dette innlegget har ligget klart på maskinen ganske lenge nå, og det har kun ventet på at jeg skulle få tilgang til internett. Det å gå til innkjøp av mobilt bredbånd (modem) er nok av de bedre investeringene jeg har foretatt meg. Nå blir det nok noe oppgaveskriving fremover, og man skal ikke se bort i fra at jeg faktisk leverer i tide.

Afrikansk solnedgang, kan oppleves nesten hver dag fra Mars til November!

Til sist kan jeg nevne at isbjørnen virkelig koser seg med familiens kalddusj, som består av ett rør som peker nedover:D Bør vel kanskje nevne at kaldt vann (når det faktisk er vann) her tilsvarer ypperlig badetemperatur i Norge, ergo er kalddusjen dagens høydepunkt når man kommer fra jobb dekket av støv.

Hallo Afrika!:)

Da har endelig isbjørnen kommet seg til Zimbabwe, og ikke minst til nett-tilgang. Vi kom til Lusaka forrige tirsdag, og har vært der i 10 dager for ”General Orientation” (GO).

Vi har vært ca. 25 frivillige på GO, derav 9 nordmenn. De andre er frivillige som skal til Norge, eller til andre land i Afrika.

Det har vært 10 dager med mye moro, mye læring, mye irritasjon og veldig mye inntrykk. Det første som burde sies om Lusaka er at betegnelsen by er litt misvisende. Lusaka kan vel heller sies å være mange tettbygde strøk tett inntil hverandre. De høyeste byggene i Lusaka er ca. like høy som ”brunosten” på Tynset, og det i en by med over 1 million innbyggere.

Det andre som må nevnes er alt søppelet som ligger strødd stort sett overalt, og da mener jeg overalt. Kan grunnen være at antallet søppeldunker er likt antall bygg med mer enn 5 etasjer? Eller er det den gjengse zambiers holdning til miljøet? Who knows?

Det tredje som må nevnes er været. Stabilt er ett ord som godt beskriver været i Zambia. ”Ingen” skyer i løpet av 10 dager, kun smog av forurensing og/eller fordamping.

Nummer fire er maten. En kokebok i Zambia vil jeg tro består av maks 10 sider.

I løpet av 10 dager ble det servert omtrent nøyaktig det samme hver dag med noen ørsmå variasjoner. Har også fått prøve matretten som er elsket av alle sørlige afrikanere, nemlig maisgrøt, også kalt shima (Zambia), sadza (Zimbabwe) eller papp (Sør-afrika).

Gjengen samlet på Gardermoen. Foran f.v; Lina, Kalle, Frank, Vivian og Johanne. 

Bak f.v; Terese Arnt og meg

Vil tro de fleste som leser her på bloggen kjenner til hvor vennlig nordmenn blir når de har drukket en anselig mengde alkohol? Det er slik afrikanere er stort sett hele tiden. Alle hilser på deg, og de vil gjerne slå av en prat. Dette gjelder også de frivillige fra Afrika, og jeg lurer på hva de kommer til å tenke når de møter ”kalde” nordmenn i Norge.

Alle de frivillige samlet etter fotballturnering på GO

Når vi var i noen av områdene i Lusaka fikk vi også gleden av å erfare bruken av ordet ”mzungu” (Zambia) eller ”morungu” (Zimbabwe). Dette er da ett ord som sies til hvite, om hvite. Om det er negativt eller positivt ladet er jeg ikke helt sikker på, men vil tro det er litt som når nordlendinger bruker ordet ”hæstkuk”. Det vi gjør er å flire litt og hilse tilbake.

Zambiske barn i bydelen Kalingalinga

Etter 10 dager i Zambia skulle vi ta bussen til Zimbabwe. Og det å ta buss i Afrika e litt av et eventyr. Vi var på buss-stasjonen i Lusaka omtrent 3 timer før bussen skulle gå, og det er etter min mening kanskje i tidligste laget. Det å få billetter var ikke like enkelt, selv om vår mann var nr. 8 i køen. Det var også spesielt å oppleve at bussen var ”åpen” for alle inntil avreise. Vil tippe det var 20-30 selgere som var inn i bussen for å selge alt fra kvinneparykker til fryste vannflasker, sistnevnte veldig kjekt for å kjøle ned en varm isbjørn. Bussen kom seg i vei kun 15 min forsinket, meget bra:D Turen til Harare tok nesten 12 timer, og det inkluderer en del venting på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Under hele turen var det folk som sto/satt/lå i midtgangen. Selv for meg, med mine moderate 175 cm, var det lite beinplass.

Det å komme frem til Harare og ett meget bra hotell var derfor verdt ett lite eventyr gjennom bekmørk afrikansk ødemark. Håper inderlig gjengen i Zambia koser seg med den samme gamle frokosten, mens vi Zimbabwe kan kose oss med en meget bra frokostbufeet. Her i Harare skal vi være i fem dager før turen går videre til bostedet mitt de neste 10 månedene, nemlig Gweru. Jeg vet fint lite om Gweru, men det ligger midt mellom Bulawayo (Arnt´s bosted) og Harare (Kalle´s bosted), har ca. 100 000 innbyggere, og er en ganske kjølig by når det er snakk om klima. Ergo, et lovende oppholdssted for isbjørnen. 

Noen skilt kan tolkes forskjellig.

Over og ut fra Zimbabwe for denne gang, spørsmål kan tas imot i kommentarfeltet;) 

Siste tiden i Norge

Hei igjen!

I skrivende stund sitter jeg på toget til Oslo for å delta på kursuken i forbindelse med studiet jeg skal ta det neste året. Studiet er ganske ekslusivt og er kun for de som skal på ett utenlandsopphold for å jobbe med idrett. Idrett og utviklingssamarbeid heter studiet, og det er idrettshøyskolen som er ansvarlig.

I tillegg til kursing blir det også mye sosialt med de andre som skal reise ut. Har en sterk følelse av at det blir en hektisk uke men med mye moro.
Det er bare litt over en uke til avreise, men har fortsatt ikke merket så mye til reisenervene. Dette skyldes nok i stor grad OL i London. Har gledet meg i 4 lange år til OL, og tross alt bare ett snaut halvår til oppholdet i Zimbabwe.
Noe vemodig er det såklart at jeg ikke får med meg alt som skjer i OL på grunn av kursuken og reisen sørover, men satser på at det er verdt å ofre deler av OL for det kommende året.

For de som måtte lure er avreisen mandag 6. August, og flyet skal etter planen lette fra Gardermoen 13.20. Så viss du har mulighet, eller bare veldig lyst, er det bare å ta turen for å ønske meg god tur.
Turen går først til Frankfurt, før vi flyr ned til Johannesburg. Derfra skal vi fly nordover igjen til Lusaka, hovedstaden i Zambia. I Lusaka skal vi være en kort periode for å få litt informasjon før turen går videre til Zimbabwe.

Det er litt spesielt å ikke vite hvor i Zimbabwe man skal være, særlig med tanke på at landet er større i areal enn Norge. Transportmiddel fra Lusaka er også uvisst, men satser på afrikansk buss, som visstnok skal ha svært høy komfort og punktlighet:P

Og til alle værsyke nordmenn: Søk opp Harare på yr.no og se hvordan været er i hovedstaden til Zimbabwe;)

Over og ut fra en som gleder seg nesten like mye til mangekampen på onsdag (18.00 NRK1) som avreisen:D

De tre store

Jeg er vel av den typen som kan kalles over snittet interessert i idrett, og da er naturlig nok OL et stort høydepunkt. Alle OL byr på unike opplevelser, og en rekke fantastiske prestasjoner, men noen ganger er det utøvere som har potensiale til å prestere langt over det man skulle tro var mulig. Gode eksempler er Jim Thorpe i 1912, Jesse Owens i 1936, Florence Griffith Joyner i 1988 og Usain Bolt i 2008. Det som er spesielt med OL i London er at det ikke bare er én som kan fremvise sensasjonelle ferdigheter, men hele tre stk. Det er selvsagt flere vanvittig dyktige atleter, men disse tre er de største. Jeg skal prøve å begrunne hvorfor!

Nr. 3

Michael Phelps

I 2004 fikk vi se en amerikansk svømmer prøve å tangere Mark Spitz´ antall gull i ét OL (7 gull). Han var nære ved å greie det, og det i en alder av 19 år! Fire år senere skrev han seg inn i historiebøkene som den mestvinnende olympier gjennom alle tider, da han i vannkuben i Beijing hentet hjem utrolige 8 gullmedaljer. Foran årets OL er det knyttet stor spenning til hva Phelps kan prestere etter noen rufsete år

med varierende trening. Potensialet hans er enormt, og hans prestasjoner er enestående. Grunnen til den noe "beskjedne" tredjeplassen på min liste skyldes manglende prestasjoner etter OL i Beijing, og det faktum at svømming har ett så vanvittig antall øvelser sammenlignet med for eksempel friidrett.

Nr. 2

Kohei Uchimura

Kjenner du til navnet Kohei Uchimura? For de fleste som ikke har tilknytning til turnsporten er dette navnet ukjent, men for turnere er han den største. I 2011 ble han den første noensinne til å vinne mangekampen i apparatturn for tredje gang på rad. Han tok også sølv i mangekampen i Beijing, 19 år gammel. I dette tilfellet er det måten seieren blir hentet hjem som er så ekstrem. I 2011 vant han mangekampen med over 3 poeng til nr. 2, omtrent samme antall poeng som skilte 2. plassen og 14. plassen. Ikke bare er han en skyhøy favoritt til mangekampen, men han er en av ytterst få som også har mulighet til å hente hjem gull i apparatfinaler. I London har han muligheten til å vise seg som den beste turneren noensinne.

Nr. 1

Usain "Lightning" Bolt

Denne mannen trenger ingen introduksjon. Han har prestert tider på 100m og 200m som er helt ufattelig, og det på en måte som ingen andre. De fleste som løper 100m stopper gjerne ganske raskt etter målstreken, mens Bolt fortsetter som en gaselle gjennom svingen. Han trollbandt alle i Beijing, og gjorde det umulige mulig i Berlin året etter. Dersom Usain Bolt setter ny verdensrekord på både 100m og 200m under OL i London vil jeg påstå han er tidenes beste idrettsutøver. Dette av den enkle grunn at stort sett alle i verden har testet sitt eget potensiale når det gjelder sprint. En tid på 200m under 19 sek hadde vært en drøm å få oppleve, Bolt er mannen som kan gjøre det. Derfor havner han på første plass.

Vegard