Såpeopera med en lykkelig slutt?

Jeg burde kanskje ha skrevet del to av såpeoperaen for lenge siden, men på grunn av en pause i ligaen der damelaget spiller har jeg valgt å spare litt på godbitene. Først kan jeg jo nevne at pausen i ligaen overraskende nok skyldtes misbruk av sponsormidler, men denne gangen var det ikke i klubbene problemet lå. Det var høyere oppe i systemet at midlene hadde blitt brukt til alt annet enn utviklingen av damefotballen. Dette førte til at sponsoren stoppet all sponsing av transport, og dermed ble alle kamper satt på vent. Det er vel ikke så mange som har undersøkt mye om gruvedriften i Zimbabwe, men det er ikke bare rent mel i posen rundt omkring. Sponsoren for dameligaen er Marange Resources, og kanskje bedre kjent som Marange diamonds. Viss du ønsker litt bakgrunnsinfo er et googlesøk på Marange diamonds ganske interessant lesning. Kort fortalt blir diamantene fra Marange kalt ”blood diamonds”, og det er ikke bare på grunn av et rødlig skjær i edelsteinene som er grunnen men også hvordan de blir brakt frem i dagslys. For meg er det litt etiske problemer med slik sponsing, men nå angår ikke det her meg direkte så jeg har latt det ligge.

Jeg har jo tidligere skrevet at damelaget har hatt en del problemer med inkompetent styre, men det har faktisk blitt valgt nytt styre som følger opp laget og virkelig interesserer seg for laget. Mye har blitt bedre siden det forrige innlegget jeg skrev, men en ting har forblitt uendret inntil helgen som var. De har nemlig ikke vunnet én eneste kamp hittil i sesongen, og det har vært mange nedturer for publikum og ikke minst spillerne som har hatt mange tunge stunder. Men på lørdag skjedde ”mirakelet”, og de tok sin første seier for sesongen. Jeg har aldri vært noen superfan av fotball, og har egentlig kun hatt glede av å spille selv opp gjennom årene. 

Både spiller og styremedlem er godt fornøyd.

Likevel har jeg sjelden opplevd større glede ved en idrettsbegivenhet enn på lørdag. Da laget scoret sitt andre mål stormet publikum banen, og det var helt kaos. Gleden man så hos spillerne var enorm. For meg var det ikke vanskelig å skjønne hvor mye denne seieren betydde for jentene, og det var væl unt (som sier hjemme). Det er fortsatt noen runder igjen av ligaen, men viss jentene (det er ikke mange som er gamle nok til å bli kalt damer) klarer å karre til seg flere poeng har de mulighet til å overleve i ligaen.

En meget glad kaptein.

Deler av laget jubler hemningsløst.

Hele laget jubler for sesongens første seier. 

Fotografen var også noget skjelven og hadde problemer med å holde kameraet i ro.

I tillegg til damekampen var det også regionale Yes-leker i helgen. Yes står for ”Youth education through sport” og er en nasjonal konkurranse hvor man kårer de beste lagene innenfor netball, volleyball og fotball. Ungdommen er under 15 år, og det er et meget imponerende nivå på mange av lagene. Yes-programmet starte med distriktskvalifisering før det blir avholdt en provinskvalifisering. De beste lagene fra hver provins går videre til den regionale kvalifiseringen, og tilslutt den nasjonale ”festivalen”. Det var regionskvalifisering her i Gweru, og det var idrettsglede og prestasjoner på høyt nivå. Gjennomføringen av arrangementet kunne jo selvsagt vært en del bedre, men det er interessant å se hvordan de løser problemene her nede. Det som er litt spesielt med Yes, er at idrettsprestasjonene ikke er nok for å kvalifisere seg videre. I tillegg til selve idretten skal laget gjennomføre community service, peer education og i tillegg gjøre skriftlig arbeid med idrett. Dette arbeidet resulterer i tre velfylte permer som leveres til evaluering under lekene. Vinneren av lekene er dermed det laget som scorer best totalt.

Provinskvalifisering til Yes.

En av klubbene har teater som community service.

Ellers så går det mot jul her nede også, selv om jeg føler det ikke kommer til å bli jul i år. November og desember uten minusgrader er bare helt feil for min del, og det blir bare komisk når det spilles julesanger i butikker og restauranter mens det er 30 pluss ute. Julesangene er for så vidt gode klassikere, men det kan vel sies å være middelmådige fremføringer som blir spilt. 

Jeg vet ærlig talt ikke når neste livstegn fra meg kommer, for på fredag går turen til Harare før jeg og Kalle setter oss på flyet til Cape Town for å møte resten av gjengen til studieuke. Etter en uke med ”studier” i Cape Town starter juleferien, og for en juleferie det skal bli. Velger å ikke røpe altfor mye nå, men de fleste har vel fått med seg noe av planene.

For å skape litt aktivitet i kommentarfeltet utlyser jeg fem ”premier” til de fem beste spørsmålene. Premien er et postkort signert meg (har du ikke fått enda har du nå muligheten), og naturligvis individuelt tilpasset:) Så da er det bare å fyre løs med spørsmål om alt mellom nordpolen og sørpolen!