Jeg vil, jeg vil, og jeg fikk det til!:D

Jeg har ikke helt tatt kvelden ennå, men det er ikke mye om å gjøre. De siste ukene kan mildt sagt sies å være hektisk. I noen år har jeg gått rundt med ideen om å bygge en såkalt "bar-park", og etter å ha sett en av fjorårets frivillige få til et godt eksemplar av en "bar-park" kunne ikke jeg være noe dårligere.
Det har blitt mye frem og tilbake, og mange mange kilometer har blitt tilbrakt på sykkelsetet for å få ordnet med materialer, godkjenninger osv. Men etter ca. en måned med farting rundt var materialene på plass, vi hadde fått godkjenning for å bygge på ønsket sted og det eneste som manglet var å grave hull for stolpene samt et bor for å bore hull i stolpene.
Det hele gikk egentlig over all forventning, og på tirsdag denne uken kunne Chaplin smykke seg med en splitter ny "bar-park". Tirsdag var også siste frist for å fullføre prosjektet, da mitt neste prosjekt startet onsdag morgen. En tre dager lang workshop med fokus på styrke og bevegelighet skulle gjennomføres. Her er noen bilder fra "bar-parken".

Kjekt med hjelp når det skal graves

Gymlærerne ved Chaplin virket fornøyd

Undertegnede demonstrerer for en av klassene og rektor

Rektor var svært fornøyd, og jeg var superfornøyd

Har ikke glemt alt av "kunster" det siste året

Elevene fikk også prøve seg

Heisann!

I går møtte jeg, og noen av mine kjære medhjelpere opp på MSU for å starte workshopen. Som vanlig var det noen få dyktige sjeler som møtte opp til rett tid. Ut i fra antall oppmøtte på tidlig tidspunkt fryktet jeg at det skulle bli dårlig deltakelse på workshopen, men det tok ikke lang tid før vi var over 50 deltakere. På forhånd hadde vi satt et tak på maks 60 deltakere, og det taket ble nådd i dag. Jeg er alene om å holde workshopen, og hittil har det gått overraskende bra. Det er i hovedsak gymlærer som deltar, og jeg må si at de fleste har svært godt av å delta. Sjelden har jeg sett så få som klarer å utføre knebøy på en ok måte. Her er det virkelig mye å hente! I morgen er siste dag av workshopen, og det blir spennende å lese 60 besvarelser i morgen ettermiddag. Skulle vel strengt tatt skrevet på egen eksamen, men det er mer interessant og givende å bedrive relevant arbeid som kan gagne flere enn bare meg.

Klar for squat?

Vi squatter, legg merke til teknikken til han i lilla

Hjelpeøvelser er en fin ting

Innlegget her blir litt kort, men er ikke så mye å gjøre med når strømmen i strøket har tatt kvelden. Avslutter med å si at 4. juni går turen til Harare og avsluttende evaluering, og den 9. går turen videre rundt Zimbabwe for litt mer opplevelser. Det er rart å tenke på at man skal reise hjem, men du verden så godt det skal bli. Ønsker alle de andre frivillige god tur hjem neste uke!:)

Kommunehuset (!?) i kveldssol. Været er slik hver dag nå!

17. Mai feiring

En god tradisjon her i Zimbabwe er at ambassaden inviterer de frivillige til 17. Mai feiring ved residensen til ambassadøren (ambassadøra er vel kanskje mer riktig). Derfor hoppet jeg på bussen den 16. mai, og fartet til Harare for en mer eller mindre høytidelig feiring. Både jeg og Arnt bodde hos Kalle, som for tiden nyter et helt hus nesten for seg selv, og med en svært så behjelpelig tjener (les: oppvask). 

Det var ikke vanskelig å finne veien til residensen!

Etter en svært så akseptabel frokost hos Kalle tok vi turen til residensen, og for en frivillig som begynner å bli mektig lei å få servert det samme dag etter dag, var dette en gylden anledning til å utfordre ganen med mer appetittelige matvarer. Kanapeer med norsk røkelaks, geitost fra Tine, tomatsild, Jarlsberg, spekemat og en hel del andre godsaker var kjærkommen mat. 

Som seg hør og bør ble nasjonalsangen fremført av et lokalt kor, som hadde en norskuttale som de fleste ble overrasket over. 

Timene på residensen var svært trivelig, og virkelig en flott måte å feire vår kjære nasjonaldag på. Jeg er også takknemlig for at jeg neste år kan feire dagen hjemme i Norge. 200-årsfeiringen har jeg ikke lyst til å gå glipp av!

Arnt er fornøyd!

Det er jeg også!

<3

Geitosten smakte!

Flott norsk ungdom (ungdom=0-90 år)

Senere på dagen var vi invitert på braai, hvor feiringen fortsatte til sent på kveld. 

Alt i alt en meget bra 17. Mai.

Gutta i finstasen, et heller sjeldent syn.

Nå venter det noen travle uker med mye jobbing, før gjengen i Zim samles til evaluering den 4. Juni. Siste offisielle dag er 6. Juni, og det er absolutt ikke lenge til. Etter det blir det 2 uker med reising rundt i Zimbabwe, før turen går hjem til fedrelandet den 22. Juni. Det er ikke lenge til!

Malawian magic, litt på etterskudd!

Dette innlegget har nå ligget klart i snart to uker, men grunnet problemer med internett, og mye å gjøre på jobb har det latt vente på seg. Forhåpentligvis tar jeg meg snart tid til å skrive et innlegg om 17. Mai feiring i Harare.

For de jeg kjenner som beveger seg inn i eksamenstiden vil nok ikke dette innlegget gi en motivasjonsboost til å lese mer. Med mindre du sier til deg selv; at om du får toppkarakter på alle eksamener så fortjener jeg en tur hit. ”Hit” vil i dette tilfellet være Malawi, og da særlig Lake Malawi. Etter en lengre arbeidsperiode syntes jeg det var på tide med litt ferie, og da passet det ypperlig å bruke uken rundt 1. Mai for å ta en liten utflukt. Forrige torsdag satte jeg meg derfor på flyet til Nairobi (ja, det er litt omveier når man flyr i Afrika!), og videre til Lilongwe. På fredag kom jentene fra Zambia, og vi var da en gjeng på seks stk. som var klar til å farte videre til Cape Maclear lørdags morgen. Etter å ha gått en del i fjellet blir man godt kjent med at det er verdt bryet å ha en lang og seig oppstigning til en topp for så å nyte utsikten en eventuelt måtte finne. I Afrika er det ikke til fots man ferdes, men bussturene kan vel sies å være lange og seige. Sjelden har vel en lengre busstur vært så verdt det, for det synet som møtte oss i Cape Maclear var en smule magisk. Det føles som man er med havet, men det er fortsatt innlandsklima og med en badetemperatur som kan sies å være så perfekt som overhodet mulig.

Dagene i Malawi ble brukt til soling, padling, snorkling, spising, drikking, bursdag, fjelltur og kortspill. Det gikk i tillegg inflasjon i solnedgangbilder på kameraet.

Takk til Lina (bursdagsbarnet), Vivian, Terese, Hanne og Johanne for noen flotte/fantastiske dager.

Johanne nyter en slurk vann

Noen som ikke helt skjønte hvor vi er fra!

Sol, innsjø og padling. 

Takk til fotografen!

Fish Eagle

Henda i været! Eller?

Jentene koser seg!

Malawisjøen er på størrelse med Hedmark, 

men likevel stusselig med bølger.

Sunset

Dyktige padlere padler i takt

Hanne viser beerpongkunster!

Gjengen samlet i solnedgangen

Cape Maclear

Fjelltur

Kuleste treet!

Nok en solnedgang

Ps. Viss du reiser til Malawi bør du prøve å komme i kontakt med Henry som er sjåfør. Mer trivelig og festlig kar skal man lete lenge etter. Han setter også vanvittig stor pris på om du kan gi ham mailadressen til Madonna (les: ”do you have the e-mail adress to Madonna?”)!

Kulturell Utveksling

Kulturell utveksling er visst det riktige begrepet å bruke om utvekslingen jeg er en del av. Selv om navnet er idrettens fredskorps er kultur en viktig del, og noe som de frivillige bør få med seg mest mulig av. Det er ikke bestandig like lett å få til kulturelle opplevelser utenfor idretten når det meste som foregår i arbeidsdagen er nettopp idrett. Onsdagen forrige uke bød derfor på en gylden mulighet til å oppleve litt Zimbabwisk kultur. Grunnen er ganske enkel; 18. April for 33 år siden tok de svarte landet sitt tilbake, Rhodesia var historie, Zimbabwe var fremtiden. For min del gikk turen til Bulawayo for å erfare hvordan frigjøringsdagen (word mener jeg har skrevet feil og foreslår frigjøringsdragen, vet ikke om jeg er helt enig!) ble feiret.

Jeg, og Arnt for så vidt, hadde ikke gjort oss opp så mange tanker om hvordan det ville bli å være hvit på en dag som markerte frigjøringen fra nettopp hvite. Det fikk vi fort merke når vi ankom stadion hvor feiringen foregikk. Vi har jo blitt vant til øyne som følger oss litt ekstra, og at hoder ofte følger i vår retning, men dette var i overkant. Kan vel egentlig konkludere med at feiringen av frigjøringen var rimelig kjedelig, og at vertsbroren min spilte en viktig rolle i at jeg følte meg ganske sikker under feiringen.

 Vertsbroren min i Bulawayo

Kunst på et tilfeldig gjerde i Bulawayo

Fikk jo også oppleve mer av den afrikanske kulturen i løpet av helgen, og da særlig i form av dansing. Det kan vel egentlig ikke bli sagt nok ganger at afrikanere elsker å danse, og samtidig generelt er ganske god til å danse. Selv på barer kommer man over dansing av slik kvalitet at man skulle tro det hadde vært en dyktig koreograf inne i bildet. Det ble jo også tid til litt dansing for meg og Arnt også, men mens Arnt var fornuftig og tok kvelden ved vanlig norsk stengetid, fortsatte jeg og noen andre å herje dansegulvet til 5 på morgenen. Det er faktisk utrolig moro å se/oppleve/joine all dansingen her nede, og uttrykket ”sleng deg med” har jeg fått stadig mer sansen for.

Solnedgang i Bulawayo

I Bulawayo bodde jeg hos vertsbroren min som studerer sivilingeniør ved NUST. Jeg har bodd der før også, men føler jeg må nevne litt om hvordan studentlivet her i Zim er. De er totalt 8 stk som deler kjøkken og bad, og vertsbroren min bor på samme rom som to andre gutter. Alle tre studerer det samme, men med litt ulike retninger, og er meget oppegående og seriøse studenter. Forskjellen fra norske studenter er at de ikke bryr seg stort om boforholdene så lenge de har tak over hodet. Kan jo nevne at de har vann i springen 2-3 ganger i uken, hybelkokeplate, et lite kjøleskap, ingen fryser og generelt ganske enkle forhold. For min del spiller det heller ikke så stor rolle, og jeg trives svært godt når jeg bor hos vertsbroren min. 

Skoledagene deres er ofte lange, og forelesere er ikke bestandig fast. Som resultat er det forelesere som kjører intensivt noen dager med forelesning fra 8-17. Vet ikke helt hvor effektivt det er med 9 timer forelesning, men å få sovne etterpå vil neppe være et problem. 

Som studenter flest er det å gå ut på byen en normal aktivitet, men av økonomiske grunner er det mer sjeldent. I motsetning til Norge er det ganske vanlig å være avholds her, men det ser ikke ut til legge noen demper på stemningen. Viss du noen gang får muligheten til å bli med lokale studenter på byen, vil du få se mye imponerende dansing. 

Studentkjøkken

Tradisjonell dusj

På søndag ble det nok en kulturell opplevelse da jeg og Arnt ble tatt med til gården som tilhører koordinatoren i Mat. North. Det vil si den ene gården til han. Gården ligger ca. 40 km utenfor Gweru, og kan vel sies å ligge langt ute i bushen. Totalt var vi nesten 10 stk som var ute på gården denne dagen, mens det til vanlig er mor til Newman (koordinatoren) og en dreng som bor der.

Her fikk man virkelig føle det afrikanske gårdslivet, og det fristet egentlig å bli der litt lenger. Morgenbad i adams drakt, saueslakting i solnedgang, indrefilét av sau som frokost, tradisjonell mat og trivelige folk gjorde det korte oppholdet på gården til en skikkelig godbit i en ellers ganske så ”rutinemessig” hverdag.

Dagen etter var det den andre gården vi skulle besøke, og på programmet stod jakt. For min del bør jakt være en nødvendighet, og ikke noe rekreasjon el. Her nede er faktisk jakt en nødvendighet for mange, og samtidig en ekstra godbit i en ellers så kulturell uke. Jakten foregår på natten, og kan vel sies å være noget feig, med tanke på at det blir brukt lykter for å oppdage øynene til dyrene på en enkel måte. Fangsten ble riktignok null, men det å vandre rundt i bushen med et gevær på skuldra er en av de mer eksotiske tingene man kan oppleve som frivillig.

 Fin kamerat

 Solnedgang på farmen

 Bålkos er ganske universelt

 Kjøkkenet på farmen

 Sauen har godgjort seg over natten

Uken som har vært ble bedre enn jeg kunne forestilt meg, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne blitt enda litt lenger her ned. Selv om den siste uken har vært bra, vil jeg tro den kommende uken blir like bra. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Harare, klar for å fly til Malawi. Eneste minuset er at jeg må helt opp til Kenya før jeg kan fly ned igjen til Malawi, men det betyr mer timer i fly og det er jo ingen ulempeJ

Håper alle i Norge koser seg med våren, og at alt går sin vante gang med eksamener for de av dere som studerer.

Afrika :D

Livet i vertsfamilien

Et område jeg ikke har skrevet så mye om hittil, er livet i en vertsfamilie. Naturlig nok er dette egentlig et ganske omfattende område, og en viktig del av året som frivillig. For ca. et år siden leste jeg iherdig de frivilliges blogger for å plukke opp litt om hvordan livet i en vertsfamilie utartet seg. Så for de av årets frivillige som finner turen hit håper jeg dette innlegget gir et lite inntrykk av hvordan det er å bo i en vertsfamilie. Vil også tro det kan være interessant for flere også.

Familien min er ikke så veldig stor, og til daglig er vi kun 4 stk. i huset. Det er vertsfaren min, hushjelpen og vertssøsteren min i tillegg til meg. Vertsfaren min har 4 barn, to døtre og to sønner. Ene sønnen døde for snart et år siden, og den andre studerer i Bulawayo. Sistnevnte er på min alder, og vi har mye kontakt selv om vi ikke er i samme by. Han er selvsagt hjemme i feriene, og jeg er svært glad for at jeg faktisk har en på min alder i familien. Da har jeg forklart den enkle delen av familiestrukturen her. For de som blir lett forvirret kan det lønne seg å lese de neste setningene flere ganger. Den ene datteren til vertsfaren min bor i Johannesburg, og jeg har enda ikke sett henne og det virker ikke som det er så mye kontakt mellom far og datter. Sønnen hennes går på videregående her i Gweru, og han er hos oss i feriene mens han bor på internat i skoleåret. Datter nr. 2 bor i Marondera (viss jeg ikke husker helt feil), og hun har tvillinger (viss jeg ikke husker feil). Det er tvillingdøtre, og hun som jeg kaller min vertsøster er den ene av dem. Hun bor her hele året, men besøker mor og søster noen få ganger i året. Den avdøde sønnen har også 2 døtre som støtt og stadig tar turen innom, eller vi tar turen til dem.

Det som møtte meg første dagen i Gweru

Det er med andre ord ikke så enkelt å forstå hele familiestrukturen, og det er ganske generelt i Afrika. Her er alle én stor familie, og alle har en far/mor/søster/bror rundt om i landet. Et av de mest brukte ordtakene du får fra afrikanske menn er; ”A brother from another mother”, og sier vel egentlig det meste

The Pfidze family. Fv. Munyaradzi, Andrew, Tariro og Loreen

(legg forresten merke til en med sandalskille)

Første gang jeg satte foten min innenfor døren i huset lurte jeg litt på hvordan det å bo her skulle gå, men det gikk ikke mange dagene før jeg følte meg hjemme. En fordel har selvsagt vært at familien min ikke er veldig stor, og at jeg har en bror på samme alder. Jeg ble egentlig overrasket over hvor fort det gikk å tilpasse seg de forholdene som var her. Kanskje den største forskjellen er tilgang på vann. Hvor mange av dere som leser bloggen har opplevd at det ikke kommer vann ut av kranen? Viss du tenker deg godt om er det nok lenge siden, og viss det skjedde var det nok ikke over lengre tid. Gweru er heldigvis et bra sted med tanke på vann, og det er ikke altfor ofte vannet blir stengt av. Det å bruke proppen i vasken for å spare opp vann, for så å øse det over i bøtter for senere bruk har nå blitt en dagligdags greie. Kan jo nevne at i Bulawayo har de fast rasjonering, og min vertsbror har vann i kranen 2 ganger i uken. Studenter i Norge har vel egentlig ikke så mye å klage på:P

Jeg er selv ingen fan av store mengder insekter, og man leser jo mye rart gjennom media i Norge hvor fryktelig det er med kakerlakker og andre skadedyr. Det tok ca. en uke før jeg begynte å gi ganske blaffen i at det kravlet dusinvis av kakerlakker på kjøkkenet etter at lyset var slått av. Du er likvel ganske glad for myggnettingen du har på rommet når du våkner opp og ser noen store brune edderkopper i taket og på veggen (jeg har desverre ingen bilder).

Meg og min vertsbror

Når det gjelder standarden på huset er den bra, tatt resten av landet i betraktning, og spesielt nå i det siste når det har blitt lagt splitter nye fliser på bad, toalett og kjøkken. Jeg vet at det er store forskjeller på hvordan vi frivillige bor, og det kommer det nok til å være i fremtiden også.

Livet med familien er ikke noe mystisk og sjokkerende, men det er litt annerledes enn det jeg er vant med. For det første kostes hele huset hver morgen, og det kan jo være at de ikke helt har skjønt at sko inne ofte gir utslag i mye skitt. Alt av klær vaskes for hånd, og for å drepe bakterier blir de strøket etterpå (mye billigere enn å koke opp x liter vann). Maten tilberedes på komfyr, men for de fleste afrikanere er det bål som gjelder. Variasjon når det kommer til mat er derimot dårlig, og det går stort sett i det samme fra uke til uke. Ris/sadza/pasta + poteter/gresskar+tomatsuppe (saus som vi sier i Norge) + kylling/kjøtt. Mesteparten av kyllingen er lokalt produsert, og det tar omtrent 5 minutter fra kyllingen er død til den er i gryta. Jepp, vi har noen i kyllinger i hagen, men jeg har faktisk ikke bivånet kyllingens ferd til gryta enda.

Det sosiale livet i vertsfamilien er vel så vestlig som det går an. En gjeng som sitter med sitt tomme blikk rettet mot bilderør som flimrer og viser sør-afrikanske såpeserier. Heldigvis blir det litt kortspill (les: Uno) og mørkegjemsel i reklamepausene. Jeg sitter ofte foran min egen skjerm og oppdaterer meg på nordmenns daglige klager over alt som er galt, og nyter en god latter mens jeg venter på at trøttheten skal angripe de små grå.

Av og til hender det at strømmen går, 

da er paint veldig artig for min vertssøster

Jeg er ofte ganske glad i å diskutere, men av alle ting har jeg prestert å holde diskusjonene på et minimalt nivå. Det er jo ikke til å legge skjul på at kristendommen står sterkt her, men utøvelsen er ganske annerledes enn vi ser i Norge. Oppdragelse er også et annet område, og det å slå barn er altfor vanlig. Selv barn som slår yngre barn for oppdragelse er også vanlig, og det har skjedd her i huset. Det skal litt til før jeg tenner til, men da smalt det. Jeg skjønner ikke hvordan man kan forsvare det å slå et barn på 1,5-2 år, og det fikk søsteren min og hushjelpen høre til de grader også. 

Heftig tordenvær utendørs også.

Å bo hos en vertsfamilie er en spennende opplevelse, og etter min mening en svært god måte å få et inntrykk av en familiekultur vi ikke ser mye av i Norge. Hvor mange i Norge har for eksempel hushjelp hver eneste dag?

For min del har det faktisk blitt et hjem i Zimbabwe, og jeg har funnet meg svært godt til rette i løpet av de 7 (snart 8) månedene jeg har bodd her.

Dagens nøtt: Hva er dette?