Livet i vertsfamilien

Et område jeg ikke har skrevet så mye om hittil, er livet i en vertsfamilie. Naturlig nok er dette egentlig et ganske omfattende område, og en viktig del av året som frivillig. For ca. et år siden leste jeg iherdig de frivilliges blogger for å plukke opp litt om hvordan livet i en vertsfamilie utartet seg. Så for de av årets frivillige som finner turen hit håper jeg dette innlegget gir et lite inntrykk av hvordan det er å bo i en vertsfamilie. Vil også tro det kan være interessant for flere også.

Familien min er ikke så veldig stor, og til daglig er vi kun 4 stk. i huset. Det er vertsfaren min, hushjelpen og vertssøsteren min i tillegg til meg. Vertsfaren min har 4 barn, to døtre og to sønner. Ene sønnen døde for snart et år siden, og den andre studerer i Bulawayo. Sistnevnte er på min alder, og vi har mye kontakt selv om vi ikke er i samme by. Han er selvsagt hjemme i feriene, og jeg er svært glad for at jeg faktisk har en på min alder i familien. Da har jeg forklart den enkle delen av familiestrukturen her. For de som blir lett forvirret kan det lønne seg å lese de neste setningene flere ganger. Den ene datteren til vertsfaren min bor i Johannesburg, og jeg har enda ikke sett henne og det virker ikke som det er så mye kontakt mellom far og datter. Sønnen hennes går på videregående her i Gweru, og han er hos oss i feriene mens han bor på internat i skoleåret. Datter nr. 2 bor i Marondera (viss jeg ikke husker helt feil), og hun har tvillinger (viss jeg ikke husker feil). Det er tvillingdøtre, og hun som jeg kaller min vertsøster er den ene av dem. Hun bor her hele året, men besøker mor og søster noen få ganger i året. Den avdøde sønnen har også 2 døtre som støtt og stadig tar turen innom, eller vi tar turen til dem.

Det som møtte meg første dagen i Gweru

Det er med andre ord ikke så enkelt å forstå hele familiestrukturen, og det er ganske generelt i Afrika. Her er alle én stor familie, og alle har en far/mor/søster/bror rundt om i landet. Et av de mest brukte ordtakene du får fra afrikanske menn er; ”A brother from another mother”, og sier vel egentlig det meste

The Pfidze family. Fv. Munyaradzi, Andrew, Tariro og Loreen

(legg forresten merke til en med sandalskille)

Første gang jeg satte foten min innenfor døren i huset lurte jeg litt på hvordan det å bo her skulle gå, men det gikk ikke mange dagene før jeg følte meg hjemme. En fordel har selvsagt vært at familien min ikke er veldig stor, og at jeg har en bror på samme alder. Jeg ble egentlig overrasket over hvor fort det gikk å tilpasse seg de forholdene som var her. Kanskje den største forskjellen er tilgang på vann. Hvor mange av dere som leser bloggen har opplevd at det ikke kommer vann ut av kranen? Viss du tenker deg godt om er det nok lenge siden, og viss det skjedde var det nok ikke over lengre tid. Gweru er heldigvis et bra sted med tanke på vann, og det er ikke altfor ofte vannet blir stengt av. Det å bruke proppen i vasken for å spare opp vann, for så å øse det over i bøtter for senere bruk har nå blitt en dagligdags greie. Kan jo nevne at i Bulawayo har de fast rasjonering, og min vertsbror har vann i kranen 2 ganger i uken. Studenter i Norge har vel egentlig ikke så mye å klage på:P

Jeg er selv ingen fan av store mengder insekter, og man leser jo mye rart gjennom media i Norge hvor fryktelig det er med kakerlakker og andre skadedyr. Det tok ca. en uke før jeg begynte å gi ganske blaffen i at det kravlet dusinvis av kakerlakker på kjøkkenet etter at lyset var slått av. Du er likvel ganske glad for myggnettingen du har på rommet når du våkner opp og ser noen store brune edderkopper i taket og på veggen (jeg har desverre ingen bilder).

Meg og min vertsbror

Når det gjelder standarden på huset er den bra, tatt resten av landet i betraktning, og spesielt nå i det siste når det har blitt lagt splitter nye fliser på bad, toalett og kjøkken. Jeg vet at det er store forskjeller på hvordan vi frivillige bor, og det kommer det nok til å være i fremtiden også.

Livet med familien er ikke noe mystisk og sjokkerende, men det er litt annerledes enn det jeg er vant med. For det første kostes hele huset hver morgen, og det kan jo være at de ikke helt har skjønt at sko inne ofte gir utslag i mye skitt. Alt av klær vaskes for hånd, og for å drepe bakterier blir de strøket etterpå (mye billigere enn å koke opp x liter vann). Maten tilberedes på komfyr, men for de fleste afrikanere er det bål som gjelder. Variasjon når det kommer til mat er derimot dårlig, og det går stort sett i det samme fra uke til uke. Ris/sadza/pasta + poteter/gresskar+tomatsuppe (saus som vi sier i Norge) + kylling/kjøtt. Mesteparten av kyllingen er lokalt produsert, og det tar omtrent 5 minutter fra kyllingen er død til den er i gryta. Jepp, vi har noen i kyllinger i hagen, men jeg har faktisk ikke bivånet kyllingens ferd til gryta enda.

Det sosiale livet i vertsfamilien er vel så vestlig som det går an. En gjeng som sitter med sitt tomme blikk rettet mot bilderør som flimrer og viser sør-afrikanske såpeserier. Heldigvis blir det litt kortspill (les: Uno) og mørkegjemsel i reklamepausene. Jeg sitter ofte foran min egen skjerm og oppdaterer meg på nordmenns daglige klager over alt som er galt, og nyter en god latter mens jeg venter på at trøttheten skal angripe de små grå.

Av og til hender det at strømmen går, 

da er paint veldig artig for min vertssøster

Jeg er ofte ganske glad i å diskutere, men av alle ting har jeg prestert å holde diskusjonene på et minimalt nivå. Det er jo ikke til å legge skjul på at kristendommen står sterkt her, men utøvelsen er ganske annerledes enn vi ser i Norge. Oppdragelse er også et annet område, og det å slå barn er altfor vanlig. Selv barn som slår yngre barn for oppdragelse er også vanlig, og det har skjedd her i huset. Det skal litt til før jeg tenner til, men da smalt det. Jeg skjønner ikke hvordan man kan forsvare det å slå et barn på 1,5-2 år, og det fikk søsteren min og hushjelpen høre til de grader også. 

Heftig tordenvær utendørs også.

Å bo hos en vertsfamilie er en spennende opplevelse, og etter min mening en svært god måte å få et inntrykk av en familiekultur vi ikke ser mye av i Norge. Hvor mange i Norge har for eksempel hushjelp hver eneste dag?

For min del har det faktisk blitt et hjem i Zimbabwe, og jeg har funnet meg svært godt til rette i løpet av de 7 (snart 8) månedene jeg har bodd her.

Dagens nøtt: Hva er dette?