Kulturell Utveksling

Kulturell utveksling er visst det riktige begrepet å bruke om utvekslingen jeg er en del av. Selv om navnet er idrettens fredskorps er kultur en viktig del, og noe som de frivillige bør få med seg mest mulig av. Det er ikke bestandig like lett å få til kulturelle opplevelser utenfor idretten når det meste som foregår i arbeidsdagen er nettopp idrett. Onsdagen forrige uke bød derfor på en gylden mulighet til å oppleve litt Zimbabwisk kultur. Grunnen er ganske enkel; 18. April for 33 år siden tok de svarte landet sitt tilbake, Rhodesia var historie, Zimbabwe var fremtiden. For min del gikk turen til Bulawayo for å erfare hvordan frigjøringsdagen (word mener jeg har skrevet feil og foreslår frigjøringsdragen, vet ikke om jeg er helt enig!) ble feiret.

Jeg, og Arnt for så vidt, hadde ikke gjort oss opp så mange tanker om hvordan det ville bli å være hvit på en dag som markerte frigjøringen fra nettopp hvite. Det fikk vi fort merke når vi ankom stadion hvor feiringen foregikk. Vi har jo blitt vant til øyne som følger oss litt ekstra, og at hoder ofte følger i vår retning, men dette var i overkant. Kan vel egentlig konkludere med at feiringen av frigjøringen var rimelig kjedelig, og at vertsbroren min spilte en viktig rolle i at jeg følte meg ganske sikker under feiringen.

 Vertsbroren min i Bulawayo

Kunst på et tilfeldig gjerde i Bulawayo

Fikk jo også oppleve mer av den afrikanske kulturen i løpet av helgen, og da særlig i form av dansing. Det kan vel egentlig ikke bli sagt nok ganger at afrikanere elsker å danse, og samtidig generelt er ganske god til å danse. Selv på barer kommer man over dansing av slik kvalitet at man skulle tro det hadde vært en dyktig koreograf inne i bildet. Det ble jo også tid til litt dansing for meg og Arnt også, men mens Arnt var fornuftig og tok kvelden ved vanlig norsk stengetid, fortsatte jeg og noen andre å herje dansegulvet til 5 på morgenen. Det er faktisk utrolig moro å se/oppleve/joine all dansingen her nede, og uttrykket ”sleng deg med” har jeg fått stadig mer sansen for.

Solnedgang i Bulawayo

I Bulawayo bodde jeg hos vertsbroren min som studerer sivilingeniør ved NUST. Jeg har bodd der før også, men føler jeg må nevne litt om hvordan studentlivet her i Zim er. De er totalt 8 stk som deler kjøkken og bad, og vertsbroren min bor på samme rom som to andre gutter. Alle tre studerer det samme, men med litt ulike retninger, og er meget oppegående og seriøse studenter. Forskjellen fra norske studenter er at de ikke bryr seg stort om boforholdene så lenge de har tak over hodet. Kan jo nevne at de har vann i springen 2-3 ganger i uken, hybelkokeplate, et lite kjøleskap, ingen fryser og generelt ganske enkle forhold. For min del spiller det heller ikke så stor rolle, og jeg trives svært godt når jeg bor hos vertsbroren min. 

Skoledagene deres er ofte lange, og forelesere er ikke bestandig fast. Som resultat er det forelesere som kjører intensivt noen dager med forelesning fra 8-17. Vet ikke helt hvor effektivt det er med 9 timer forelesning, men å få sovne etterpå vil neppe være et problem. 

Som studenter flest er det å gå ut på byen en normal aktivitet, men av økonomiske grunner er det mer sjeldent. I motsetning til Norge er det ganske vanlig å være avholds her, men det ser ikke ut til legge noen demper på stemningen. Viss du noen gang får muligheten til å bli med lokale studenter på byen, vil du få se mye imponerende dansing. 

Studentkjøkken

Tradisjonell dusj

På søndag ble det nok en kulturell opplevelse da jeg og Arnt ble tatt med til gården som tilhører koordinatoren i Mat. North. Det vil si den ene gården til han. Gården ligger ca. 40 km utenfor Gweru, og kan vel sies å ligge langt ute i bushen. Totalt var vi nesten 10 stk som var ute på gården denne dagen, mens det til vanlig er mor til Newman (koordinatoren) og en dreng som bor der.

Her fikk man virkelig føle det afrikanske gårdslivet, og det fristet egentlig å bli der litt lenger. Morgenbad i adams drakt, saueslakting i solnedgang, indrefilét av sau som frokost, tradisjonell mat og trivelige folk gjorde det korte oppholdet på gården til en skikkelig godbit i en ellers ganske så ”rutinemessig” hverdag.

Dagen etter var det den andre gården vi skulle besøke, og på programmet stod jakt. For min del bør jakt være en nødvendighet, og ikke noe rekreasjon el. Her nede er faktisk jakt en nødvendighet for mange, og samtidig en ekstra godbit i en ellers så kulturell uke. Jakten foregår på natten, og kan vel sies å være noget feig, med tanke på at det blir brukt lykter for å oppdage øynene til dyrene på en enkel måte. Fangsten ble riktignok null, men det å vandre rundt i bushen med et gevær på skuldra er en av de mer eksotiske tingene man kan oppleve som frivillig.

 Fin kamerat

 Solnedgang på farmen

 Bålkos er ganske universelt

 Kjøkkenet på farmen

 Sauen har godgjort seg over natten

Uken som har vært ble bedre enn jeg kunne forestilt meg, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne blitt enda litt lenger her ned. Selv om den siste uken har vært bra, vil jeg tro den kommende uken blir like bra. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i Harare, klar for å fly til Malawi. Eneste minuset er at jeg må helt opp til Kenya før jeg kan fly ned igjen til Malawi, men det betyr mer timer i fly og det er jo ingen ulempeJ

Håper alle i Norge koser seg med våren, og at alt går sin vante gang med eksamener for de av dere som studerer.

Afrika :D

Livet i vertsfamilien

Et område jeg ikke har skrevet så mye om hittil, er livet i en vertsfamilie. Naturlig nok er dette egentlig et ganske omfattende område, og en viktig del av året som frivillig. For ca. et år siden leste jeg iherdig de frivilliges blogger for å plukke opp litt om hvordan livet i en vertsfamilie utartet seg. Så for de av årets frivillige som finner turen hit håper jeg dette innlegget gir et lite inntrykk av hvordan det er å bo i en vertsfamilie. Vil også tro det kan være interessant for flere også.

Familien min er ikke så veldig stor, og til daglig er vi kun 4 stk. i huset. Det er vertsfaren min, hushjelpen og vertssøsteren min i tillegg til meg. Vertsfaren min har 4 barn, to døtre og to sønner. Ene sønnen døde for snart et år siden, og den andre studerer i Bulawayo. Sistnevnte er på min alder, og vi har mye kontakt selv om vi ikke er i samme by. Han er selvsagt hjemme i feriene, og jeg er svært glad for at jeg faktisk har en på min alder i familien. Da har jeg forklart den enkle delen av familiestrukturen her. For de som blir lett forvirret kan det lønne seg å lese de neste setningene flere ganger. Den ene datteren til vertsfaren min bor i Johannesburg, og jeg har enda ikke sett henne og det virker ikke som det er så mye kontakt mellom far og datter. Sønnen hennes går på videregående her i Gweru, og han er hos oss i feriene mens han bor på internat i skoleåret. Datter nr. 2 bor i Marondera (viss jeg ikke husker helt feil), og hun har tvillinger (viss jeg ikke husker feil). Det er tvillingdøtre, og hun som jeg kaller min vertsøster er den ene av dem. Hun bor her hele året, men besøker mor og søster noen få ganger i året. Den avdøde sønnen har også 2 døtre som støtt og stadig tar turen innom, eller vi tar turen til dem.

Det som møtte meg første dagen i Gweru

Det er med andre ord ikke så enkelt å forstå hele familiestrukturen, og det er ganske generelt i Afrika. Her er alle én stor familie, og alle har en far/mor/søster/bror rundt om i landet. Et av de mest brukte ordtakene du får fra afrikanske menn er; ”A brother from another mother”, og sier vel egentlig det meste

The Pfidze family. Fv. Munyaradzi, Andrew, Tariro og Loreen

(legg forresten merke til en med sandalskille)

Første gang jeg satte foten min innenfor døren i huset lurte jeg litt på hvordan det å bo her skulle gå, men det gikk ikke mange dagene før jeg følte meg hjemme. En fordel har selvsagt vært at familien min ikke er veldig stor, og at jeg har en bror på samme alder. Jeg ble egentlig overrasket over hvor fort det gikk å tilpasse seg de forholdene som var her. Kanskje den største forskjellen er tilgang på vann. Hvor mange av dere som leser bloggen har opplevd at det ikke kommer vann ut av kranen? Viss du tenker deg godt om er det nok lenge siden, og viss det skjedde var det nok ikke over lengre tid. Gweru er heldigvis et bra sted med tanke på vann, og det er ikke altfor ofte vannet blir stengt av. Det å bruke proppen i vasken for å spare opp vann, for så å øse det over i bøtter for senere bruk har nå blitt en dagligdags greie. Kan jo nevne at i Bulawayo har de fast rasjonering, og min vertsbror har vann i kranen 2 ganger i uken. Studenter i Norge har vel egentlig ikke så mye å klage på:P

Jeg er selv ingen fan av store mengder insekter, og man leser jo mye rart gjennom media i Norge hvor fryktelig det er med kakerlakker og andre skadedyr. Det tok ca. en uke før jeg begynte å gi ganske blaffen i at det kravlet dusinvis av kakerlakker på kjøkkenet etter at lyset var slått av. Du er likvel ganske glad for myggnettingen du har på rommet når du våkner opp og ser noen store brune edderkopper i taket og på veggen (jeg har desverre ingen bilder).

Meg og min vertsbror

Når det gjelder standarden på huset er den bra, tatt resten av landet i betraktning, og spesielt nå i det siste når det har blitt lagt splitter nye fliser på bad, toalett og kjøkken. Jeg vet at det er store forskjeller på hvordan vi frivillige bor, og det kommer det nok til å være i fremtiden også.

Livet med familien er ikke noe mystisk og sjokkerende, men det er litt annerledes enn det jeg er vant med. For det første kostes hele huset hver morgen, og det kan jo være at de ikke helt har skjønt at sko inne ofte gir utslag i mye skitt. Alt av klær vaskes for hånd, og for å drepe bakterier blir de strøket etterpå (mye billigere enn å koke opp x liter vann). Maten tilberedes på komfyr, men for de fleste afrikanere er det bål som gjelder. Variasjon når det kommer til mat er derimot dårlig, og det går stort sett i det samme fra uke til uke. Ris/sadza/pasta + poteter/gresskar+tomatsuppe (saus som vi sier i Norge) + kylling/kjøtt. Mesteparten av kyllingen er lokalt produsert, og det tar omtrent 5 minutter fra kyllingen er død til den er i gryta. Jepp, vi har noen i kyllinger i hagen, men jeg har faktisk ikke bivånet kyllingens ferd til gryta enda.

Det sosiale livet i vertsfamilien er vel så vestlig som det går an. En gjeng som sitter med sitt tomme blikk rettet mot bilderør som flimrer og viser sør-afrikanske såpeserier. Heldigvis blir det litt kortspill (les: Uno) og mørkegjemsel i reklamepausene. Jeg sitter ofte foran min egen skjerm og oppdaterer meg på nordmenns daglige klager over alt som er galt, og nyter en god latter mens jeg venter på at trøttheten skal angripe de små grå.

Av og til hender det at strømmen går, 

da er paint veldig artig for min vertssøster

Jeg er ofte ganske glad i å diskutere, men av alle ting har jeg prestert å holde diskusjonene på et minimalt nivå. Det er jo ikke til å legge skjul på at kristendommen står sterkt her, men utøvelsen er ganske annerledes enn vi ser i Norge. Oppdragelse er også et annet område, og det å slå barn er altfor vanlig. Selv barn som slår yngre barn for oppdragelse er også vanlig, og det har skjedd her i huset. Det skal litt til før jeg tenner til, men da smalt det. Jeg skjønner ikke hvordan man kan forsvare det å slå et barn på 1,5-2 år, og det fikk søsteren min og hushjelpen høre til de grader også. 

Heftig tordenvær utendørs også.

Å bo hos en vertsfamilie er en spennende opplevelse, og etter min mening en svært god måte å få et inntrykk av en familiekultur vi ikke ser mye av i Norge. Hvor mange i Norge har for eksempel hushjelp hver eneste dag?

For min del har det faktisk blitt et hjem i Zimbabwe, og jeg har funnet meg svært godt til rette i løpet av de 7 (snart 8) månedene jeg har bodd her.

Dagens nøtt: Hva er dette?

Frå innsida

Etter nærmere to uker med kun jobb er det godt å kunne sette seg på kontoret og slappe av med å skrive blogginnlegg om de to ukene. Zimbabwe national paralympic games (ZNPG) ble avholdt 3-7 april, og uken før lekene var utøverne i camp for å trene. Det vil rett og slett si at hver provins samlet alle utøverne på egnet sted for å trene til ZNPG før de satte seg på bussen hit til Midlands og Gweru for å delta på lekene. Da utøverne var i camp var jeg med som assistent for trenerne i flere av idrettene, jeg fikk være med på klassifisering av utøverne og på slutten av uken ble det mer møtevirksomhet med komiteen for lekene.

En av utøverne i diskos under uken i camp

Diskosgjengen under trening

Mer diskos

I forkant av lekene hadde jeg invitert de andre frivillige til å ta turen til Gweru for å oppleve idrett for funksjonshemmede. De frivillige i Zim ”må” være med på lekene, og i tillegg kom Terese, Nyarai (frivillig fra Zim som er i Zam), Lina, Johanne og Vivian.

Jeg skal prøve å gi et innblikk i lekene fra innsiden, men dersom du ønsker å se mer av hvordan idretten utartet seg kan du stikke turen innom bloggen til Lina.

http://zamblina.wordpress.com/2013/04/07/zimbabwe-national-paralympic-games/

Dagen før dagen. Fv. PED (provincial education director), 

CEO (chief executive officer) og min koordinator Mr. Masaka

3. april markerte starten for lekene, og utøverne skulle ankomme utpå ettermiddagen/kvelden. 

I utgangspunktet tilhørte jeg den tekniske komiteen, men de kan vel ikke sies å ha vært interessert i å inkludere meg. Jeg ble derfor bedt om å møte 07.30 på akkrediteringskontoret for å bistå de med akkreditering. Av erfaring vet jeg at det å starte tidlig på dagen under slike arrangementer er en stor fordel, og jeg møtte glad og fornøyd opp til nevnt tidspunkt. Merkelig nok synes ikke hun som er ansvarlig for å låse opp kontoret at min erfaring er verdt å følge. Resultat er at vi taper godt over en halvtime på én persons latskap.

Jobben med å akkreditere personell er jo egentlig utrolig enkelt viss det er godt planlagt, og gjennomført på en god måte. For de som da måtte lure på hvordan det burde gjøres, kan jeg si at å akkreditere nesten 1500 i løpet av lekene (3-6 april) ikke helt er veien å gå. Allerede fra morgenen skjønte jeg at dette kom til å ta masse tid, og at det kom til å bli kaos. Helt snodig hvor ”synsk” man blir av å være her nede, men det å forutsi hendelser er ikke så vanskelig lenger. Resten av dagen gikk stort sett med til å ta portrettbilder av frivillige som skulle hjelpe til under lekene, og sørge for at riktig bilde havnet med riktig navn eller skjema.

Rundt 11 ankom de frivillige fra Zam, og jeg hadde da en god pause fra kaoset på akkrediteringskontoret. Men jeg måtte jo tilbake på jobb, og sendte jentene ut på sightseeing i Gweru.

Jobben med akkreditering gikk bedre og bedre, men det å holde orden på navn og bilder er ikke bestandig like lett, særlig når det er flere med samme etternavn og samme initial i fornavnet. Utover ettermiddagen fikk jeg gjort unna mesteparten av min jobb, og kunne møte gjengen fra Zam som også hadde fått tilskudd i gruppen ettersom Arnt og Becky hadde kommet. Det ble selvsagt braai på downtown oasis, og stemningen var generelt meget god når alle fikk en skikkelig proteinboost i løpet av kvelden.

Dagen etter ble jeg bedt om å møte 06.30, men selv om jeg hadde en følelse av at jeg kom til å være først og at damen med nøklene kom til å komme tidligst 07.00, må det jo være lov å håpe. Håpet slo feil, og da klokken var 07.45 var dørene åpen, og kaoset kunne fortsette. Denne dagen var det også virkelig kaos til tider. Folk som kom tilbake med akkrediteringskortet fordi bildet deres ikke var bra nok, de som ikke fant kortet sitt og viktige personer som øverste sjef i SRC som trengte kortet så raskt som mulig. Latteren til Simba var derfor høylytt når jeg med ironisk undertone sa: ”Tell the boss to wait”. Selv om det var mye kaos til tider, og noen bilder/skjema som jeg sendte videre til de som skulle fullføre akkrediteringskortene forsvant et sted på ”samlebåndet”, gikk det faktisk bra tilslutt, og de fleste fikk akkrediteringskortet i løpet av en dag eller to. Etter to dager med mest jobbing ønsket jeg å oppleve litt av stemningen og idretten ute på arenaene, og ble derfor med ut til Mkoba hvor både goalball og fotball holdt til. Jeg har ingen bilder fra aktivitetene, siden kameraet mitt fortsatt ble brukt til å ta akkrediteringsbilder. Tror jeg har nærmere 200 portrettbilder av fremmede folk, som sikkert en eller annen gang kan brukes til noe. Tenk om de/vi som arrangerer hadde navngitt alle bildene og tatt vare på de til eventuelt senere arrangement, men jeg frykter at de ikke helt klarer å tenke fremover på samme måte som jeg er vant med. 

Premieutdeling

Lørdagen kan vel sies å være den siste dagen av lekene siden søndagen kun blir brukt til hjemreise for de ulike provinsene. Jeg og Arnt tok turen til Ascot hvor friidretten fant sted, men det viste seg at de teknisk ansvarlige for friidrett ikke var helt fornøyd med antallet dollar som fant veien ned i lommene. Det ble derfor mye venting, men det gjorde egentlig ingenting. Grunnen er såre enkel; musikk. Med musikk på anlegget, sol og en mengde utøvere på tribunene så var stemningen helt herlig. Det var dansing, latter, smil og ingen tegn til bekymring over at lekene var noe forsinket.

Det siste som skjedde på lørdagen var avslutningsseremonien, og det ble en flott, men noe langdryg, avslutning på lekene.

Music to dance, up on the stance

Det shakes, african style

Shephard kan vel sies å ha hovedansvaret for oss i Zim,

 og det er jeg veldig glad for

Beste provinsen!

Joggere i solnedgangen utenfor Ascot stadium

Midlands har blitt beste provins siste to årene, 

i år ble det kun sølv bak Masvingo

Alt i alt ble ZNPG en meget bra opplevelse, og det var veldig givende å se så mye idrettsglede blant de som kanskje ikke har det like enkelt i det daglige. En ting er helt sikkert, og det er at de er sjef når det gjelder godt humør.

Jeg og Simon koser oss med en sider etter lekene er over.

For anledningen nok en ny t-skjorte (vi får rikelig av dem)

I går hadde vi et kort oppsummeringsmøte for komiteen, og det er godt at vi er ferdig selv om evalueringen gjenstår. Må jo også nevne at donasjoner kommer også inn i etterkant av lekene, blant annet så er det ventet to buffalos i løpet av kort tid. Kjempeflott at sånt kommer etter lekene så jeg får noe å kose meg med fremover.

LOC (local organising commitee)

Fantastisk friidrett og en liten oppfordring

 Etter nyttår har skolene drevet med mye friidrett i kroppsøvingen, og det endelige målet for noen den nasjonale konkurransen der hver provins stiller med sine beste jenter og gutter. Så på torsdag tok jeg turen til Harare for å overvære konkurransene som skulle være på fredag. Aldersgruppene er det vi i Norge gjerne forbinder med elever på videregående skole, men mer presist er det U16, U18 og U20. Stort sett de fleste øvelser blir gjennomført, selv om noen øvelser er begrenset til noen aldersgrupper.
Harare har kallenavnet "sunshine city", og denne dagen var intet unntak. Det var en herlig ramme for konkurransen som ble holdt på det nasjonale idrettsstadionet i Zimbabwe.
I løpet av året har jeg opplevd litt forskjellige arrangementer, og generelt er det bestandig noe (ofte ganske mye) som ikke fungerer godt. Denne dagen skulle jeg derimot få erfare at de kan faktisk å få til fantastisk arrangment her også. Alt gikk slag i slag, og tidsskjemaet ble holdt til punkt og prikke. Det hele var veldig godt organisert, og dagen ble alldeles strålende.
Nivået blant en del av utøverne er også utrolig høyt, og det er mye potensial blant de unge her i Zimbabwe. Provinsen jeg bor i (Midlands) gjorde det svært bra, og det gror godt innenfor friidretten. Dersom du lurer er fargen til Midlands rød, og alle utøvere ikler seg fargen til provinsen.
Det ble i det hele tatt en herlig fredag, og for en friidrettsglad kar som meg var dette virkelig en høydare etter jul.
I stedet for å skrive så mye mer lar jeg heller bildene tale for seg.

400m hekk

 Stavsprang

 Stavsprang gir noen herlige bilder

 Tresteg

 Tresteg

 Mixed stafett (100m, 100m, 200m, 400m og 800m)

 Oppvarming

 Mixed stafett

 Medaljesermoni

 Lengde

 4x400m stafett

 Diskos

 800m

 4x100m

 Det veksles

Alle provinsene samlet til avslutningssermoni

Det er heller ikke lenge til Paralympic Games, og det blir spennende å se hvor bra gjennomføringen blir. Til sist kommer jeg med en oppfordring til alle hjemme i Norge; Kan dere la være å legge ut bilder av skyfri himmel og silkeføre! Det SVIR i sjela å ikke kunne gå på ski i påska.

Tiden går, null vedlikehold i år!

Det går langt mellom hvert blogginnlegg for tiden, og eneste grunnen er at det ikke er stort som skjer om dagen, og som er hvert å publisere på nett. Det at jeg har kommet for sent på jobb samtlige dager i det siste burde jeg kanskje ikke nevne. Kan jo hende fremtidige arbeidsgivere faktisk finner veien hit, nå som jeg faktisk har brukt siste tiden til jobbsøknader. Men hvorfor komme på jobb til 9 når det ikke skjer noe før tidligst 10/11/12? For de siste ukene har det skjedd fint lite på dagtid, og det er av den enkle grunn at barn og unge sitter i nedslitte klasserom og leser. Selv skoleidretten foregår på ettermiddager, og da blir det ikke travelt for en stakkars frivillig.

Vil tro de som skal spille rullestolbasket nyter dette synet.

Jeg kunne jo engasjert meg mer med tanke de paralympiske lekene som skal være 3-7 April, men det er egentlig mer fristende å se hvordan det hele løser seg uten min innblanding. Som en del av den tekniske komiteen er jeg vel egentlig litt ansvarlig for at det meste av ulike arenaer skal være klart, og jeg må innrømme at det ikke er lett å se at ting som burde vært ordnet og fiks ferdig ikke en gang er påbegynt. Naturlig nok vil det komme utøvere som sitter i rullestol, men det finnes ikke en eneste bygning med rampe, ikke et eneste toalett tilpasset rullestolbrukere og banene for rullestoltennis og rullestolbasketball kan i beste fall karakteriseres som dårlig. Friidrettsbanen er et kapittel for seg, og jeg har jo tidligere nevnt hvor raskt det faktisk ble gjort noe, men etter den tid har det ikke skjedd stort. Banen skal dekkes med 120 tonn grov sjingel, og 120 tonn fin sjingel. Hittil har det kommet 40 tonn med grov sjingel som ligger i fine hauger på banen. Det viste seg at semitraileren som skulle frakte sjingel plutselig befant en annen plass, og siden har ikke stort blitt gjort for å skaffe en annen.

Hovedarenaen for lekene er Chaplin, og jeg blir fortsatt fascinert/skremt av hvor mye forsømmelse av fasiliteter som er mulig. Skolen har det meste en kroppsøvingslærer kan drømme om. 4 fullstørrelse fotballbaner, rugbybane, 25 meters basseng med stupebrett, friidrettsbane, gymsal, 2 tennisbaner, 2 volleyballbaner, 2 basketbaner, 2 squashbaner og selvsagt en cricket bane. Det vedlikeholdet som har blitt gjort er minimalt, og det er vel egentlig bare gresset på rugbybanen og 2 av fotballbanene som har blitt slått de siste 30 årene, og det av en traktor med slåmaskin.

Det hadde vært veldig interessant å se bilder fra når skolen var ny, og sett kontrasten til dagens situasjon.

25 meter svømming i dette bassenget,

 ender nok med 25 dager i sykeseng!

Sorgens kapittel?

Nok om de fantastiske resultatene av forsømmelse og tilbake til forberedelsene av lekene. Launchen som skulle/burde vært holdt før jul ble endelig gjennomført nå på fredag, og jeg er nesten imponert over at den var såpass vellykket. Legg forresten god vekt på ”nesten” i foregående setning! Programmet slo fast at det hele skulle starte 16.00, men på forhånd sa jeg til de på kontoret at det kom til å starte rundt 18.00. Noen vil kanskje kalle det flaks at jeg ”tippet” rett, men fra min side var det kalkulert gjetning. Ideen med en slik launch er vel og god, men å bruke 20 minutter til å ramse opp hvor spesiell æresgjesten er, blir bare litt i overkant for min del. Nå svartmaler jeg vel kanskje litt mye, men det er mye artigere å svartmale litt enn å sitte på en rosa sky og være euforisk for at man får ta del i en så fantastisk kulturell begivenhet *klappe i hendene og se ut som en klovn*.

Musikken på launchen var faktisk veldig bra, men det ble jo selvsagt ikke en topp opplevelse når konferansieren bryter av før de er helt ferdig. Skulle ønske det var litt mer musikalsk underholdning, og mindre taler om alt mellom himmel og jord.

Klar for launch!

Velkomstkomiteen står klar for å ta imot prominente gjester.

Jeg må jo nevne noe av det mest ironiske med hele kvelden. Æresgjesten holdt en liten tale og påpekte at hovedkomiteen hadde gjort en så god jobb i forberedelsene osv. mens faktum er at fint lite har blitt gjort, selv om de faktisk har papirer som indikerer når ting skal være ferdig.

En annen komisk hendelse er på slutten av launchen når provinsens minister (i mangel på et bedre ord) for utdanning har noen avsluttende ord. Hun skal til å runde av talen og sier; ”I want to end this with saying, that when I started working”. Se for deg en dame på over 60 (?) som sier dette, og en frivillig som begynner å bli lei av taler så får du kanskje en følelse av oppgitthet.

Kvelden endte med snacks og drikke, og for en gangs skyld snacks av litt kvalitet. Etter å ha lest Lina´s blogg fikk jeg også erfare hvordan afrikanere forsyner seg når det er gratis mat, for fatene ble tomme på 1,2,3 og viss du var uheldig og befant deg på do når maten ble servert gikk du sulten hjem igjen.

Alt i alt var vel launchen en suksess, og det var godt gjort at de klarte å få det til så bra med kort foreberedelse. Tenk hvor lite det hadde vært å skrive om alt her nede gikk på skinner hele tiden;)

Bandet fra MSU var dyktig, i motsetning til mye annet.

Dagens innlegg vil jeg runde av med ti festlige (for meg) hendelser/ting;

1. Long underwear. Dere skulle sett vertssøsteren og hushjelpen ligge å vri seg på gulvet her i latter når jeg nevnte og viste devold trøye og stilongs.
2. Morsan hadde med seg real turmat (skal brukes viss/når jeg skal på fjelltur), og vertssøstera maste og maste om å få smake, jeg sa nei. Men så ble det så mye mas, og siden én av tre var torskegryte tenkte jeg at hvorfor ikke gi jenta en liten lærepenge. Hun var 100% sikker på at hun skulle spise alt, men endte opp med å smake og klage over smaken resten av kvelden. Torskegryte<3
3. Launchen var på et hotell, og på slutten tok jeg en øl i baren (naborommet til lokalet), og kom i prat med en kar. Jeg gikk etter hvert ut til parkeringsplassen for å se om koordinatoren min kunne gi meg skyss hjem, og fikk beskjed fra mannen til sekretæren vår om å ikke prate med fremmede når jeg var alene. Dette fra en kar som sitter i bilen (sjåfør ja) med ei stor ølflaske i ene hånda.
4. Når vertssøstera hører på Jørgen Hattemaker på ipoden, og prøver å synge med er det vanskelig/umulig å holde seg alvorlig.
5. Når sekretæren hører på Levva Livet på ipoden og begynner å digge musikken med heftig hoderisting er ikke latteren langt unna.
6. Når du ser en afrikaner i boblejakke, lue, dressbukse og hansker, mens du selv går i sandaler, shorts og t-skjorte (kunne for så vidt skjedd i Norge og).
7. Når hovedkomiteen for paralympics diskuterer i lang tid over bruken av 60 dollar vet du ikke om du skal le eller gråte.
8. Like før launchen skulle sekretæren ringe rundt til inviterte gjester for å få endelig svar. Hun skulle ønske hun var meg som ikke hadde noe mye å gjøre den dagen, men når vedkommende får ringt 25 av 200 vet jeg ikke helt hvem som ”har lite å gjøre” eller ”gjør lite”.
9. Når du sitter i en combi og ”Barbie Girl” kommer på ”anlegget”. Da har du tre alternativer; 1. Facepalm 2. Bryte ut i latter 3. Spørre sjåføren hvor han har fått tak i norsk/dansk musikk.
10. Har tatt combi ganske mange ganger hittil, og denne historien skjer nok oftere enn man tror. Det finnes jo kvinner i alle størrelser her, og denne dagen satt jeg på nest bakerste rad. På raden foran sitter ei normal bygd dame helt til høyre og med ei dame, som på godt norsk kan kalles fet, ved siden av seg. Combien stopper for å ta med eldre og skranten kar som setter seg som tredje person på raden foran, og da er det plass til en til der. Neste stopp er det nok ei dame som skal sette seg på nevnte rad, og som trygt kan kalles smellfet. Denne stakkars herremannen blir rimelig godt dekket til, og jeg tror ikke det var mange cm mellom skuldrene til de to damene. Eneste gamlefar kunne se som positivt var at ved en eventuell kollisjon hadde han hatt stor sjanse for overlevelse. Stakkars mann.

Rullestolvenlig toalett på Chaplin.

Til slutt vil jeg håpe at ingen føler seg støtt av litt negativ ordlegging, og jeg håper egentlig flere av de jeg jobber med ikke har tilgang til google translate før jeg reiser herfra.