Frå innsida

Etter nærmere to uker med kun jobb er det godt å kunne sette seg på kontoret og slappe av med å skrive blogginnlegg om de to ukene. Zimbabwe national paralympic games (ZNPG) ble avholdt 3-7 april, og uken før lekene var utøverne i camp for å trene. Det vil rett og slett si at hver provins samlet alle utøverne på egnet sted for å trene til ZNPG før de satte seg på bussen hit til Midlands og Gweru for å delta på lekene. Da utøverne var i camp var jeg med som assistent for trenerne i flere av idrettene, jeg fikk være med på klassifisering av utøverne og på slutten av uken ble det mer møtevirksomhet med komiteen for lekene.

En av utøverne i diskos under uken i camp

Diskosgjengen under trening

Mer diskos

I forkant av lekene hadde jeg invitert de andre frivillige til å ta turen til Gweru for å oppleve idrett for funksjonshemmede. De frivillige i Zim ”må” være med på lekene, og i tillegg kom Terese, Nyarai (frivillig fra Zim som er i Zam), Lina, Johanne og Vivian.

Jeg skal prøve å gi et innblikk i lekene fra innsiden, men dersom du ønsker å se mer av hvordan idretten utartet seg kan du stikke turen innom bloggen til Lina.

http://zamblina.wordpress.com/2013/04/07/zimbabwe-national-paralympic-games/

Dagen før dagen. Fv. PED (provincial education director), 

CEO (chief executive officer) og min koordinator Mr. Masaka

3. april markerte starten for lekene, og utøverne skulle ankomme utpå ettermiddagen/kvelden. 

I utgangspunktet tilhørte jeg den tekniske komiteen, men de kan vel ikke sies å ha vært interessert i å inkludere meg. Jeg ble derfor bedt om å møte 07.30 på akkrediteringskontoret for å bistå de med akkreditering. Av erfaring vet jeg at det å starte tidlig på dagen under slike arrangementer er en stor fordel, og jeg møtte glad og fornøyd opp til nevnt tidspunkt. Merkelig nok synes ikke hun som er ansvarlig for å låse opp kontoret at min erfaring er verdt å følge. Resultat er at vi taper godt over en halvtime på én persons latskap.

Jobben med å akkreditere personell er jo egentlig utrolig enkelt viss det er godt planlagt, og gjennomført på en god måte. For de som da måtte lure på hvordan det burde gjøres, kan jeg si at å akkreditere nesten 1500 i løpet av lekene (3-6 april) ikke helt er veien å gå. Allerede fra morgenen skjønte jeg at dette kom til å ta masse tid, og at det kom til å bli kaos. Helt snodig hvor ”synsk” man blir av å være her nede, men det å forutsi hendelser er ikke så vanskelig lenger. Resten av dagen gikk stort sett med til å ta portrettbilder av frivillige som skulle hjelpe til under lekene, og sørge for at riktig bilde havnet med riktig navn eller skjema.

Rundt 11 ankom de frivillige fra Zam, og jeg hadde da en god pause fra kaoset på akkrediteringskontoret. Men jeg måtte jo tilbake på jobb, og sendte jentene ut på sightseeing i Gweru.

Jobben med akkreditering gikk bedre og bedre, men det å holde orden på navn og bilder er ikke bestandig like lett, særlig når det er flere med samme etternavn og samme initial i fornavnet. Utover ettermiddagen fikk jeg gjort unna mesteparten av min jobb, og kunne møte gjengen fra Zam som også hadde fått tilskudd i gruppen ettersom Arnt og Becky hadde kommet. Det ble selvsagt braai på downtown oasis, og stemningen var generelt meget god når alle fikk en skikkelig proteinboost i løpet av kvelden.

Dagen etter ble jeg bedt om å møte 06.30, men selv om jeg hadde en følelse av at jeg kom til å være først og at damen med nøklene kom til å komme tidligst 07.00, må det jo være lov å håpe. Håpet slo feil, og da klokken var 07.45 var dørene åpen, og kaoset kunne fortsette. Denne dagen var det også virkelig kaos til tider. Folk som kom tilbake med akkrediteringskortet fordi bildet deres ikke var bra nok, de som ikke fant kortet sitt og viktige personer som øverste sjef i SRC som trengte kortet så raskt som mulig. Latteren til Simba var derfor høylytt når jeg med ironisk undertone sa: ”Tell the boss to wait”. Selv om det var mye kaos til tider, og noen bilder/skjema som jeg sendte videre til de som skulle fullføre akkrediteringskortene forsvant et sted på ”samlebåndet”, gikk det faktisk bra tilslutt, og de fleste fikk akkrediteringskortet i løpet av en dag eller to. Etter to dager med mest jobbing ønsket jeg å oppleve litt av stemningen og idretten ute på arenaene, og ble derfor med ut til Mkoba hvor både goalball og fotball holdt til. Jeg har ingen bilder fra aktivitetene, siden kameraet mitt fortsatt ble brukt til å ta akkrediteringsbilder. Tror jeg har nærmere 200 portrettbilder av fremmede folk, som sikkert en eller annen gang kan brukes til noe. Tenk om de/vi som arrangerer hadde navngitt alle bildene og tatt vare på de til eventuelt senere arrangement, men jeg frykter at de ikke helt klarer å tenke fremover på samme måte som jeg er vant med. 

Premieutdeling

Lørdagen kan vel sies å være den siste dagen av lekene siden søndagen kun blir brukt til hjemreise for de ulike provinsene. Jeg og Arnt tok turen til Ascot hvor friidretten fant sted, men det viste seg at de teknisk ansvarlige for friidrett ikke var helt fornøyd med antallet dollar som fant veien ned i lommene. Det ble derfor mye venting, men det gjorde egentlig ingenting. Grunnen er såre enkel; musikk. Med musikk på anlegget, sol og en mengde utøvere på tribunene så var stemningen helt herlig. Det var dansing, latter, smil og ingen tegn til bekymring over at lekene var noe forsinket.

Det siste som skjedde på lørdagen var avslutningsseremonien, og det ble en flott, men noe langdryg, avslutning på lekene.

Music to dance, up on the stance

Det shakes, african style

Shephard kan vel sies å ha hovedansvaret for oss i Zim,

 og det er jeg veldig glad for

Beste provinsen!

Joggere i solnedgangen utenfor Ascot stadium

Midlands har blitt beste provins siste to årene, 

i år ble det kun sølv bak Masvingo

Alt i alt ble ZNPG en meget bra opplevelse, og det var veldig givende å se så mye idrettsglede blant de som kanskje ikke har det like enkelt i det daglige. En ting er helt sikkert, og det er at de er sjef når det gjelder godt humør.

Jeg og Simon koser oss med en sider etter lekene er over.

For anledningen nok en ny t-skjorte (vi får rikelig av dem)

I går hadde vi et kort oppsummeringsmøte for komiteen, og det er godt at vi er ferdig selv om evalueringen gjenstår. Må jo også nevne at donasjoner kommer også inn i etterkant av lekene, blant annet så er det ventet to buffalos i løpet av kort tid. Kjempeflott at sånt kommer etter lekene så jeg får noe å kose meg med fremover.

LOC (local organising commitee)